Friluftsliv og peak-oil

Denne morgenen våknet jeg på hytta i minusgrader. Peisen ble fyrt opp, samtidig som jeg leste en artikkel om peak-oil i et magasin. Da dukket plutselig en spennende allegori opp.

Vinteren 2003 studerte jeg Friluftsliv ved Høgskolen i Telemark, avd. Bø. Vi var på vintertur, og gradestokken duppet stadig under tjue minusgrader. Om kvelden gikk vi ned fra snaufjellet og ned til skogen. Vi brukte lang tid på å finne ved, og beholdt varmen godt under arbeidet. Lageret med ved var så stort at både kveldens middag og morgendagens frokost skulle foregå til grei temperatur rundt bålet.

Nå det er så kaldt går det en del ved, men planen fungerte til middagen var fortært. Da var jo planen å gå for å legge seg, men halve gruppa skulle ”bare sitte 5 minutter til”. Om morgenen kom frokostlaget til bålplassen, og ikke så mye som en kvist var tilbake. De 5 minuttene var blitt ganske lange, og ingen hadde orket å legge seg i kulde før det var slutt på veden…

Dermed fikk frokostlaget en ekstraoppgave, men satte selvfølgelig i gang med en ny runde vedsanking. Problemet var jo at avstandene ble lengre, og veden vanskeligere tilgjengelig denne gangen.

Under lesningen av artikkelen slo det meg at dette ligner ganske mye på Norge sin oljeutvinning. I 70-årene var det bred enighet om at vi skulle ha et ”moderat utvinningstempo”, slik at vi kunne bruke ressursen kontrollert (til middag og frokost). Etterhvert ble denne linjen skrinlagt til fordel for å holde varmen… I 2001 passerte Norge peak-oil, og oljeproduksjonen er fallende. I stedet for å være ferdige med frokosten og på vei mot nye muligheter, er vi nå desperat på jakt etter nye kilder. Selv med boring i LoVe og ved Jan Mayen vil det høyst sannsynlig bare kjøpe oss LITT tid. Oljeproduksjonen vil fortsette å synke. Gass vil vi ha en del år lenger, men dette er heller ikke noen evigvarende ressurs med dagens utvinningstempo.

Mens Norge har ”varmet seg” ved bålet har en del andre nasjoner allerede ankommet neste leir med nye muligheter. Stikkordet her er ”fornybar energi”, og ingen er egentlig uenige om at det er fremtiden. Det store spørsmålet er NÅR vi i Norge skal begynne å gå dit! I Tyskland jobber allerede 250.000 mennesker i tilknytning til fornybar energi – dette er samme tall som OLF opererer med i forhold til oljeindustrien i Norge.

OLF seiler på oljebølgen, og sier: ”40 fine år, vi tar 40 til.” Her i gården er ingenting hellig, og de har strategien klar både for LoVe, Jan Mayen, Svalbard og mere til. Rundt bålet denne vintermorgenen blir det liksom så veldig klart at det er lite bærekraftig å fortsette på denne måten. Norge må også starte denne omstillingen, og momentet må komme fort!

Det pekes på at fx Statoil nå har produsert første vindmølle til havs, og at flere av selskapene har divisjoner for fornybar energi. Dette er selvfølgelig bra, men hvor stor del av selskapenes totale omsetning utgjør dette? Jeg har ikke tall, men ser for meg at den prosentsatsen ikke er stor… I mens bruker vi altfor mange av Norges beste hoder på å pumpe opp olje, og dessverre kan ikke lønningene i ”fornybar-bransjen” holde tritt med pengene i oljebransjen. Dermed konkurreres de ut, og omstillingen tar enda lenger tid. Så lenge selskapene ikke har noe annet mål enn størst mulig profitt, så er jo dette helt rasjonelt. Fra et samfunnsperspektiv er det høyst problematisk.

Vi lever nå i et samfunn fullstendig dopa på energi, og alle statistikker forteller om fortsatt vekst i energiforbruket fremover. Dette kan ikke fortsette, og det tror jeg flere og flere blir smertelig klar over.

Jeg håper virkelig at vi kan forlate leiren etter frokosten, og starte på den omstillingen som må komme. Starter vi nå kan vi være med i front, hvis vi kommer etter om 40 år – så har toget gått…

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *