Kan ikke noen bare bestemme?

Dette er tittelen på en knallgod kommentar av Une Bratberg i dagens Vårt Land. Akkurat som mange andre er hun fortvilet over at ingen kan skjære igjennom i København, slik at det kan bli en skikkelig avtale.

Hun skriver blant annet:

Det kan være naiv ansvarfraskrivelse å ønske seg én som bestemmer over hva vi andre skal gjøre. På den annen side er det ikke lett å vite hva som er riktig, å bestemme rekkefølgen og prioriteringslisten. Politikere, velmenende som de fleste er, har sjelden med seg det lange perspektivet som kreves for å redde verden. Vi må faktisk ta avgjørelser nå, hvis ikke vil kloden ta avgjørelsene for oss.

Du kan også lese hele kommentaren på verdidebatt.no hos Vårt Land.

Problemstillingen er dessverre ikke nye. Demokratiet har dårlig record når det gjelder å ta kostnader på kortsikt for å høste gevinst på lang sikt. Hyppige valg sørger for dette. Demokrati og kapitalisme i sammen fører til at mer alltid er bedre enn mindre.

Thomas Christian Wyller var veldig opptatt av dette etter Brundtlandskommisjonens rapport. Tror han skrev en bok om dette på 90-tallet, og her er den: Demokratiet og miljøkrisen. En problemskisse, 1999. Finner den ikke verken på antikvariatene eller hos Haugenbok, så da er den nok ikke lett tilgjengelig. Jeg har en artikkelsamling her («Ytringer«), men aner ikke når jeg kan få kommet gjennom den…

Une er inne på at det er en fallitterklæring bare å tenke tanken at demokratiet ikke strekker til. Hun spør derfor en kollega. Det aner leseren at dette er en mann som har levd lenge… 🙂 Han svarer:

Hver gang vi fordobler helsebudsjettet, øker forventet levetid med stadig mindre. Seismikkteknologien blir hele tiden bedre, men rekord i oljefunn ble satt i 1965, og i 25 år har vi brukt mer olje enn vi har funnet. De lavthengende fruktene er høstet, nå er det bare å klatre oppover til det ikke er noe igjen.

Dette er jo ikke noe svar på spørsmålet. Det vi gjør nå er å ikke ta noen valg, og som Une skriver vil da valgene bli tatt av kloden (eller andre). Hva skjer når oljeressursene minker og prisen stiger? Her er det masse spekulasjon og konspirasjon samlet rundt forskjellige peak-oil teorier? Når det gjelder helse, så er det en økende debatt i Norge om uførhet og sykdom. Nesten ingen har sett på Frankl og hans «vilje til mening«. Personlig tror jeg at de aller fleste har mistet mening i tilværelsen i dette landet. En stund er det mulig å ha penger som høyeste mål og mening, men det er bare et skall. Bakenfor er det både tomt og ensomt… Flere og flere finner dette ut litt sent, og så er sykdom og uførhet ofte resultat. Her må vi få endret fokus fra levestandard til livskvalitet. Fra gjøren til væren. Skape værekraft! En værekraftig liv kan gi en bærekraftig klode! (Halleluja!)

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *