Om fri ferdsel på sjøen

I dag har jeg lest noen av artiklene Thomas Chr. Wyller har skrevet gjennom et langt liv. Der viste det seg plutselig at jeg har en alliert i kampen om stillheten på sjøen!

I en artikkel som sto på trykk i Stavanger Aftenblad 6. september 1995 skriver han blant annet:

«Man tillater meg et sensommersukk på vegne av de noen tusen som har søkt livsfornyelse ved havet, ikke bare med båt og bad og bruning, men via stillhet. Den som har sin egen tone, hørbar kun for den som har bevart sin hørsel gjennom hverdagens larmende decibler. Den ro hvis logo er havsblikket, og hvis perspektiv er uendeligheten der havet ruller evig seg selv i møte, i store, måneskinnsklare netter…
Blir jeg sentimental, Bjørnson-lyrisk? Visst ikke. Bare fortvilet og ikke så lite forbannet. For den landbaserte støy jeg flyktet fra, har hjemsøkt meg på de ytterste skjær, ja lenger enda. Nissen har fulgt med på mitt lass, i form av motordur fra de store hestekrefters digre maskinerier og den kjekke båtførers hensynsløse bruk av sine mange knop. I den frie ferdsels navn ferdes han fritt, fredet for inngrep, uimottakelig for min reaksjon, der han innen sekunder er utenfor rekkevidde.
Skal han – og ta gjerne med hun – få lov til å fortsette? Ikke bare med å lage ulykker og nestenulykker med sin fart, men med å voldta stillheten? På landjorden finnes regler og forbud mot støy; begrepet er forurensningssentralt. … Men på sjøen? Intet annet enn visse små fartsreguleringer ved badestrenger og i trange sund. For øvrig, altså – fri ferdsel.

Man appellerer til båtvett, til foreldreansvar og vanlig folkeskikk. Men båtlivet langs kysten er ikke lenger bare feriesysler i all uskyldighet. Det er blitt et samfunnsproblem, nok et ledd i vår manglende evne til å mestre materialismen og velstandsnivået. Slike problemer løses ikke via moralske oppfordringer, men via forbud, påbud og håndhevelse, uten fritt leide for den frie kjekkas. … Frihet, sa engang filosofen, er å kunne gjøre alt som ikke skader ens neste. Igne menneskerett er knyttet til de å kjøre fort og bråke høyt.

Dette er intet surt oppstøt fra en eldre herre, misbilliggende mysende mot ungdommens kåte sommerlek. Bare et hjertesukk fra et ganske alminnelig menneske som gremmer seg ved å se kulturforringet hva den gode gud engang måtte ha skapt av skjønnhet og ro, beregnet på glede for oss alle.»

Innlegget er hentet fra boka «Ytringer», og står på s. 477-78.

Nå er det godt snart 15 år siden hans ytringer på dette område, og jeg tror vel ikke han ville sagt det var blitt et mindre problem. I mellomtiden har jo også bilen lagt samfunnet under seg. Bedre veier er valgsak nr. 1 for de fleste partier, og bilen har inntatt plassen som vår tids «hellige rom». Dashbordet har blitt «vår tids alter». Da er det ikke så lett å endre vaner i mer miljø- og klimariktig retning…

Det er i alle fall alltid hyggelig å finne allierte! 🙂

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *