Om glede

Da er jeg i gang med “Gleden er gratis” av Kjell Arild Pollestad. I forordet skriver han:

“Gleden er tidløs. Det gjelder ikke bare selve gledesfølelsen, men også det som skaper glede. Det meste av det som gleder meg, gledet også Cicero. Ikke sjelden opplever vi at det vi hadde planlagt og gledet oss til, og kanskje betalt en masse for, allikevel ikke gav noen glede. Gleden kan hverken planlegges eller kjøpes. Den kommer av seg selv, og den er gratis. Vi kjenner når den er der, men vi kan ikke mane den frem, og heller ikke holde den fast. Den kommer som en gave. Dessverre hender deet ofte at den kommer forgjeves. Den finner oss ikke hjemme. Vi er forkavet av stress, jaget av ambisjoner, eller nedsunket i bekymringer. Da sløves de antenner som gleden fanges inn med.” (side 8 i bokklubbens utgave)

Dette gjelder jo flere følelser (forelskelse, lykke, kjærlighet osv.). Jeg tenker på Nils Faarlund som preker mye om “varhet”. Jeg ser for meg at det samsvarer godt med antennene som Pollestad skriver om…

Noen flere sitater fra boka:

”Det er viktigere enn noen gang å drive bevisst og aktiv selvbeskyttelse mot uønsket påvrikning, for det er sterke krefter som vil omforme selvstendige personer til manipulerbare massemennesker med stort konsumbehov, svake viljer og halvdøde hjerner.” (s. 255)

Med dette i korttidsminnet er det i alle fall rart for meg å lese hva Pollestad skriver på s. 284 – om de tollfrie kvotene, og temaet er selvfølgelig alkohol:

”Den lille tollfrie kvoten med vin brennevin og sigaretter som vi får lov til å ta med oss hjem fra utlandet, hører til nordmenns mest unisone gleder. En regjering som vil ta fra oss den lille frihetslommen, begår politisk harakiri. Jeg trodde Bondevik var for klok til å gå inn for noe så dumt, men skjønner hvorfor de store spritsmuglerne stemmer KrF. De går gylne tider i møte. Her i Spania finnes det ingen spritsmugling. Vi handler det hele i matbutikkene, til rimelige priser, og jeg har til gode å se en beruset person. Til og med skandinaviske pensjonister later til å ha naturlig omgang med et slikt overveldende tilbud, selv om det må innrømmes at alle er i bedre humør enn det som er vanlig blant nordboere.”

Tidligere i boken har han beskrevet sin oppvekst i avholdslaget, og fyllekulene da han gikk på universitetet. Overgangen skriver han ikke mye om, men det er kanskje i en annen bok. Politisk svinger han fra erkekonservativ KrFer (mot kvinnelige prester), alkoholliberal FrPer og pasifistisk SVer. Teologien hos Pollestad har jeg ikke kunnskap nok til å uttale meg om, men når det gjelder ideologi er han en skikkelig shopper.

Pollestad er altså opptatt av krig og hos han står ikke amerikanerne så høyt i kurs. På s. 282 står det:

”Selv tror jeg amerikanerne på to hundre år – all storhet til tross har vært til større ulempe for sivilisasjonen enn irakerne på fire tusen! Jeg er nemlig redd for at den sivilisatoriske ensretting som den amerikanske pengemakten er i ferd med å virekliggjøre over hele verden, vil bli til ulykke for menneskeheten.”

Forbrukersamfunnet får til tider gjennomgå også, og jeg bet meg merke i en setning på s. 299. Den kan man grunne litt på:

”Det øker et menneskes følelse av frihet å oppleve alle de behov man ikke har.”

Jeg avslutter disse sitatene fra boka med en omtale av et brev Karen Blixen skrev fra Aftika til broren Thomas. Hun skriver:

”Jeg tror at Livet, for at give én noget, forlanger at man skal elske det, ikke bare nogle Sider af det og ikke bare sine egne Ideer og Idealer, men Livet selv i alle dets Skikkelser, og naar jeg synes, at de Mennesker, selv svagt begavede og ringe utstyrede, som har denne Kærlighet, faar saa meget ud af deres Tilværelse, mens de rigest begavede, som mangler den, staar saa fattige.”

Dette kommenterer Pollestad slik (s. 296):

”Her er også min ”livsanskuelse” uttrykt. Om noen synes den virker platt og forenklet, henviser jeg til min venn Gotthard (Staveland), som har levet av ”denne Kærlighed” i treogåtti år og hatt nok med det. Å elske selve livet er ensbetydende med å elske Ham som har gitt det. Kjærligheten til gaven går nødvendigvis videre til Giveren. Men glemmer man Giveren, slik mange gjør, har kjærligheten likevel sin verdi, for den er et gode i seg selv. Det som derimot er umulig, er å elske Giveren og ringeakte gaven.”

Boka er en samling av Pollestads forfatterskap gjennom 20 år, og utgitt i 2002. Her er det mange perler, og jeg liker best dagbøkene. Han har et utrolig blikk for detaljer, og øser godt av sin livsvisdom. Språket er lekende og lett, og han er personlig i en slik grad at det nesten blir noe blogg-aktig over det.

Selv om jeg ikke er enig i ett og alt i hva han skriver, så er tekstene hans til berikelse og fordypelse! Bøkene hans kan anbefales på det varmeste!

Pollestad, Kjell Arild (2002) Gleden er gratis. Pollestads beste.
De norske bokklubbene.