Gabriel Scotts forfatterskap sett fra kajakk

I dag skal jeg holde foredrag med ovennevnte tittel. Her ligger manus.

Gabriel Scotts forfatterskap sett fra kajakk

Av Lars Verket

Introduksjon

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. (Kilden – start)

Jeg heter Lars Verket, og har blitt 39 år. De siste 3 årene har jeg levd av å padle kajakk. I 2006 laget jeg en guide sammen med KOT til innlandsvann i Agder som ble kalt: Padlegleder i Sør.  Året etter gikk jeg sammen med VAF om å lage en padleguide til kystlinjen av Vest-Agder. I år har jeg fortsatt østover, og på fredag var ”Padleguide for Aust-Agder” ferdig fra trykkeriet.

Gjennom dette arbeidet får jeg vært mye ut i naturen her på Sørlandet. Da er det jo ikke så unaturlig at Gabriel Scott dukker opp, og det gjorde han…  I fjor hadde jeg over 100 dager på kjøl, og det har gjort noe med meg. Scott så dette også, og i Kilden heter det:

… Han har ikke ferdes dag efter dag i sin ørlille farkost mellom to dyp uten at det har merket sinnet og rørt ved ham innerst inn.

Han har fantastiske naturskildringer, og jeg føler meg veldig hjemme i hans beskrivelser. Men, alt er ikke bare idyll – han kan være ganske så fortvilet over menneskene også!

Ved siden av naturskildringene synes jeg Scott sitt religiøse syn er spennende. Hans gylne evangelium. Kjærligheten. Han hadde ikke mye til overs for emissærer, og var nok ikke helt stueren i rettroende kretser. I dag er han tatt inn i varmen også i de fleste kristne kretser.

Det er altså disse to hovedlinjene jeg vil snakke litt nærmere om her i dag:
– Gabriel Scotts naturskildringer
– Gabriel Scotts religiøse syn
Selv om jeg også vil ta med noen avsnitt om andre emner.

Gabriel Scott

Først vil jeg kort fortelle om Scott sitt liv. Slekten var innvandret fra Holland, og het Jahn. Den første Jahn fikk en sønn – Jahnssønn, og dette ble etterhvert til Jensen. Faren het Svend Holst Jensen, og fulgte i slektens tradisjon og ble embetsmann – prest. Han giftet seg med Caroline Schytte Jensen i 1873, og reiste med han til Leith i Skottland der han skulle jobbe som sjømannsprest. Gabriel Scott så denne verden 8. mars 1874 i Leith, og var deres første barn. Etter syv år flyttet de til Høvåg i 1881 der faren ble sokneprest. I 1895 gikk ferden videre til Grimstad. Tre år senere sviktet helsen, og de flyttet til Oslo. Der døde faren i 1908. Moren døde 27 år senere i 1935.

Scott var ikke noe skolelys, og sluttet gymnaset i 1891. Da begynte han som læregutt på det mekaniske verkstedet i Kolbjørnsvik ved Arendal. I Kristiansand hadde han allerede startet med å skrive vers, og der traff han også den tre år eldre Vilhelm Krag. Han debuterer med diktsamlingen “Digte” i 1894, og følger opp med diktsamlingen “Dag” året etter. I 90-årene begynner han for alvor å lese litteratur, og av de norske nevner Beisland Holberg, Wergeland, Ibsen og Bjørnson. Av de utenlandske nevnes Oscar Wilde, men også hans serke interesse for de russiske: Dostojevski, Tolstoj og Turgenjev.

Det religiøse synet til Scott skapes også på denne tiden. Etter at Scott ble gift, tvinger familieforholdene han etterhvert til å flytte til “Måkereiret” i 1915. Det ligger i Galtesund utenfor Arendal. Der bodde han resten av livet. Han døde i 1958, og ble altså 84 år gammel. Scotts liv var svært produktivt, og han har utgitt en rekke bøker og diktsamlinger. De som vil ha en fullstendig oversikt kan finne dette på Gabriel Scott selskapet sine nettsider: www.gabrielscottselskabet.no

Naturskildringer

Men, vi må ut på havet. Langs kysten. Ut på holmer og skjær. Det var der Gabriel Scott trivdes best, og mange av hans dikt og fortellinger er lagt hit. Den mest kjente er nok Kilden, men også Alkejegeren, Fant, Josefa m.fl. er lagt til kystmiljøet.

Det er også her jeg finner hjem. Ro og stillhet. Nærhet til naturen. Jeg skal nå lese en del fra Scotts bøker der han beskriver naturen eller kommenterer forholdet mennesket og naturen.

Fint vær:
“Markus skubber sig frem langs sengen og stikker hodet tett op i glasset. Å, han er fin, han er kniven idag, et ønskevær for fisk som for fisker – hør bare som ternen skriker på sundet. Og luften den er så høi og blå, at en kjenner det helt inn i hjertet, den står riktig og lever der ute og dirrer av varme og livsens lys. Det er så snat en gullmorgen å kalle, solskinnet stryker igjennom som silke og smeiger sjøen og holmen og alt.” (Kilden)

… Og himmelen er også verd å se, der den står som et smil over jorden og spiller i farver av toner og lys. Det er som den løfter hele naturen, den henrykker havet og heien og skogen, vinden forstummer og blomsten gir vellukt, her stiger en øm attrå mot blået, det timelige har lengsel hjem. (Kilden)

Voldsom kyst:
Jeg vet en øde, mægtig kyst
i damp av jø og tåkespind,
den blåner op bak skavl og skum
forslått av salt og regn og vind. (Vestland, senere Agder)

Regn og gråvær

og lydløs mumlen syder i mitt øre
der lyset ebber ut og dagen dør…
Der er, som ånder nogen på mitt hjerte
og gjør det bløtt og rikt som engang før.
Jeg stanser op og undre sårt og stille:
– Hvad kan livet mere med meg vilde? (Fra diktet Gråveir)

Soloppgang
“Han sitter i soloppgangen og ser, hvordan havet kommer imot ham med fanget fullt utav vind og lys…” (Kilden)

Sommernatt
“Imens blev det sommernatt vidt omkring, det skumret i sundet, det tystnet i havnen. Fuglen forstummet ute på holem, det timelige gikk likesom til ro. Selv tiden ophørte å være til, når Markus omsider så op fra jorden, møtte han selve det eviges blikk. Det var ikke til å forstå, men enda han sto der ganske alene, var det som her var en vennlighet om ham, ja som han stod og ble ett med noe som vilde ham usigelig godt.” (Kilden)
Her ser vi hvordan beskrivelsene av naturen også berører hans religiøse syn.

Torungen fyr
“Torungen fyr er begynt å blinke, det er som to møllevinger av sølv som dreier seg vandrett om i natten. Deres nytte er anerkjent av alle som har et ærend langs kysten, deres stemning av alle som har en smule interesse utenom det daglige strev. – Og når tåken setter inn og kveler lyskasteren, setter tåkeluren inn, ulende, stønnende.” (Fra Blåskjell – Fiske Berggylt)

Dette er jo lenge forut for GPSen, men Scotts kommentar om at stemningen oppfattes av alle med “interesse utenom det daglige strev” er fremdeles gyldig. Lysstreifene fra fyrene er en viktig del av identiteten for kystbefolkningen. Hva hadde Arendal vært uten de “tvende Fyre“. Hver gang jeg er kajakk-klubben kikker jeg utover mot Grønningen når jeg sykler forbi Nupen-parken…

Miljøvern
I Blåskjell og novellen Jogl begynner miljøverneren Scott å våkne. Han skriver:

Den menneskelige kultur er blitt en fare for menneskeheten, nettopp fordi den ikke lenger inneholder et fnugg av natur. Det er en hån mot det moderne samfunn, mot det moderne menneske som har mistet all føling med fortiden, som vil bygge på nytt uten å søke tilknytning til tidligere sletledds erfaringer, og som har undervurdert tradisjonens makt. Som den hellige Franciscus taler dikteren her til fuglene: “Du synes den er ond og hård (istiden), men jeg kan fortelle dig det, at det er intet som jorden trenger mere enn netop en slik istid nu. En slik istid, ser du, den vilde skure kulturen av menneskene, så de kom tusen mil nærmere Gud, den vilde mase deres jernbaner og forbandede maskiner til støv, den vilde jevne deres stinkende fabrikker med jorden, deres åndløse setneklumber av byer, deres pigtrådkultur, deres kirkeer og fengsler og dårehuser og gi dem naturen tilbake igjen, naturen uforfalsket og ren, naturen som snart ikke mere er til.”

Dette temaet følger han opp i Alkejegeren (1933), og den starter ganske så barskt. Allerede på s. 2 står det:

“Mennesket har … innrettet sig kunstig og lever et kunstig liv, det har mere og mere skilt lag med naturen og forsaknset sig mot den på alle måter og stengt den ute så godt det kan. Det har gjort sig avhengig av tusen ting, og det har mistet tilpassingsevnen og er forunderlig hjelpesløst når det kommer ut i naturen og ikke har sine remedier med sig. Mens fugle og selen er blitt ved sitt, har mennesket vandret andre veier og søkt høiere mål i stedet – så tror det iallfall selv. Det har villet underlegge seg jorden, det er i stedet blitt en slave og treller i gruber, kontorer, fabrikker, et hjul i sine egne maskiner og vil engang bli knust av dem.”

Her er nok ett sitat fra denne boka:

“Gresset var trampet ned overalt som det hadde vært danset der opp, og tomflasker, blikkbokser, sigarettesker og sølvpapir lå strødd omkring mellem eggesakp og glassbrott. Et par steder hadde det vært bål… ” … “Satan, sa han og svor så det lyste. Så var også det paradiset forbi, så var også menneskene kommet hit og hadde tatt sivilisasjonen med sig og lagt den efter sig alle steder, Satan og Satans makt igjen. I sannhet, tiden skret hastig frem…”
Det stiger et vilt opprør i alkejegeren – hvordan har menneskene stelt seg, hvordan har de gjort med jorden de fikk? – “Nøstet den over med kobbertråd, spunnet den inn i et flettverk av jern, skjendet, skjendet, skjendet med ødsel hånd. Tiden, roper folk, og tror at de rører ved nerven; det er ikke tiden det kommer an på, det er livet selv.” (s. 133-134 i Beisland)

Dette har jeg dessverre bare altfor mange bilder til å illustrere… Folk søpler ned vår fantastiske kyst. Ølflasker skal knuses, engangsgriller settes på svaberg og plener. Søppel tas ikke med hjem… Ingen ser lenger på naturen med ærefrykt. Som Guds ansikt…

Om telting
“… Det at han med så enkle midler var i stand til å holde det stangen, skapten en følelse av lykke i sinnet. Det strømmet et velvære inn i ham, en inderlig tilfredshet med alt, han lå ikke i en lummer seng med vegger omkring og tak over – avstengt fra det som var livet selv. Han lå midt i det og hadde det om sig og hørte det pusle hele tiden og delte det med fuglen og fisken, det åpnet for sine hemmeligheter og gjorde ham meddelaktig efter hvert. Han følge sig så velsignet fri, det var som han hadde slitt en lenke eller skrellet en pinnende ham av sig – hør, regndråpene danset på duken, det var et sorl av blide små toner som hver især hadde sin lille klang og dryppet sin lille stemning i øret.” (Alkejegeren)

Motorisert ferdsel
I kajakk så er vi veldig utsatt for andre båter. Motoren gjør sitt inntog i boka Alkejegeren, og her gjør Scott seg en del spennende betraktninger:

“Det er kommet en ny lyd skjærene, et putter som høres langveis omkring og riktig smeller i holmeveggene og innvarsler en ny tid. Det er begynt så spredt og så stille at en i begynnelsen ikke enste det større, men det har øket på efter hvert og bredt sig langs kysten som noen slags farsott og avløst de gamle rosangene helt. Mennesket har opfunnet en ny maskin og går frem i sin krig med naturen, det har vel ikke helt seiret enda men det vil nok gjøre det omsider. Hør det tikker og hakker omkring, lyden øker på efter hvert og tiltar sikkert fr år til år, det er civilisasjonen som brer seg, tidens og fremskrittets egen støi. Det er jorden som blir gjort underdanig, det er mennesket som trenger erobrende frem og har utsjaltet hjertet for hjernen og underlegger sig nytt land. Hvad gjør det om det tramper litt ned på sin ferd – er det ikke skapningens herre som går frem med utviklingens rett? Det kan ikke ta unødige hensyn, det kan ikke la følelsene råde, her er ikke bløtaktighet på sin plass. Her må veies med andre vekter, her gjelder det større verdier, høiere mål og videre utsyn – så må det vike for tiden alt sammen. Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første – følge med tiden heter det. Og mennesket setter farten op og haster hesblesende efter i takt med tidens tikkende puls – bare ikke bli akterutseilt, bare presse på det en orker, det er farten det kommer an på, omforandring på alle områder, fremskritt, fremskritt for enhver pris! Og fremskritt er atl som heter maskiner, alt som kan frita det fra å utføre hvad det har funnet sig vel ved før. Så utfolder det sig i all sin glans og vender ryggen til livet og strirrer på fremskrittet i stedet og lar maskinene spille op og rykker frem på natruens bekostning mot det som det kaller kulturens seier. Det forstår ikke, mennesket, at mens det ødelegger naturen, ødelegger det også sig selv. Det er blitt så klokt efterhånden at det fatter ikke livet for bare forstand.”

“… Nu snurrer det aksler og hjul overalt, støien, farten og travelheten vokste, skøiter og jakter kom dunkende langs leden og la et oljebelte efter sig i vannet. Det var også kommet en ny lukt, en søt og kvalmende og motbydelig dunst som følger båtene hvor de går – det er tidens egen stinkende ånde som oser ut av dens hostende svelg og forpester luften omkring. Det er fremskritt på alle områder, mennesket går under i fremskritt, naturånden i det dør ut – den ene tar efter den andre, så kan det ikke annet være enn at særpreget utslettes omsider. Mat, klær, bohave, seder – det blir efterhånden ens hvor en kommer, egenarten har ophørt å være, den skal ikke lenger være, det gjelder ensartetheten nu. De tar efter alle steder, de tar godt efter i skjærene med -”

I dag har folk mye penger og lite tid. De har store flotte båter, og svært liten tid til å bruke dem. Manglende erfaring fører til farlige tilstander. (Jfr Jerkholmen). Enkelheten er også blitt borte…

Alkejegeren er en dyster bok, men jeg er redd Scott var langt før sin tid. At han har veldig rett…. Boka avsluttes slik:

“Tidsmennesket jager bare videre frem, det har ikke stunder til føleri, det har annet å tenke på, og mens det tenker på dette annet, tørres det ut på sinnet og sjelen og blir hulere og tommere efter hvert – til slutt har det bare forstanden igjen.”
“… Tiden, tiden roper folk og tror at de rører ved nerven, det er ikke tiden det kommer an på, det er ikke tiden det gjelder, det er livet selv.
Noe som et mismot piller ved hjertet – om istiden vilde komme igjen, ønsker han, og husker havisen den gangen hvordan den skrapte holmene rene og skurte tangen og ruren vekk. Om istiden vilde komme igjen, om breen vilde ta fatt som før og skure civilisasjonen av jorden, så mennesket kunde begynne fra nytt.”

Likhet
Scott er glad i det enkle, og mener Kong Salamo og Jørgen hattemaker er likere enn vi liker å tro. Her er et sitat fra Kilden:

Nå, Truls og Kristen kunde tillate sig det, de var med de største i havnen, de var med i verdenshusholdningen og var svært viktige deler. Javel, men Markus var også en del, han stod heller ikke utenfor. Når joden gikk rundt fulgte Markus med, han blev på ingen måte tilbake, men reiste likeså langt som de andre. Han hadde kanskje en simplere plass. Han satt lenger bak enn Truls og Kristen, men han hadde akkurat samme fart og kom like godt frem som de. Styrelsen ringeaktiet ham ikke, han blev på ingen vis satt til side, stjernene var også til for Markus, han eide likeså mange som Kristen og hadde samme rett over dem. Kristen eide kanskje litt mer her på jorden, litt mer liggendefe og slikt, men hvad veide vel den slags mot stjerner? Når han og Kristen gikk bort engang, hva var her vel så tilbake?
Her var litt mere støv efter Kristen, litt mere møll og litt mere rust…

Litt senere i boka står det:

… For et jag og et mas, tenker han og ser menneskene tydelig for sig, at de kan stelle sig slik som de gjør? De kunde jo ha det så greit om de lot hverandre i fred, har er jo rikelig plass nok. Men hvad gjør de for noe? De prøver å bre sig og skubbe næsten bort ifra sitt, de ypper kiv for den ringeste ting og slår hverandre ihjel for en ussel vinnings skyld. … Hvad betydning kan det vel ha, om én har lite grand mer enn en annen? Og hvilken bekymring de gjør sig, hvad?

Om lykken
Her noen avsnitt fra Kilden:
For lykken er ikke av utvortes art, om det enn kan se så ut, det er midlet som er av utvortes art. Lykken er noe dypt i ens indre og kommer først og fremst an på det. Et menneske kan sitte i overflod og ha hver en ting det ønsker i verden – det kjenner ofte mindre til lykken enn det som akkurat slår sig igjennom og må øve forsagelse hver en dag. Lykken den er en sinnets evne som langtfra er like stor hos enhver, om alle enn har den samme rett. Titt er også evnen forskuslet, sinnet har tatt ubotelig skade og kan ikke fostre den lenger. Det søker i stedet tilfredshet i midlet, da målet forlengst er gått ut av dets bevissthet.
Men Markus’ sinn har ikke tatt sakde, Markus har evnen til overmål. Han har sine sorger ganske visst, sine vanskeligheter å trekkes med – bekymringer som holder ham våken, så natten blir uten ende iblandt – men sinnet er stadig uskyldig og friskt. Det volder ikke minst nøisomheten, den er liksom surdeigen i det og holder det fritt for sykdom og den slags som kunde skade det innerst inn. For nøisomheten er lykkens vugge, den nøisomme har det oplatte sinn, den dype muld og det klare øie som likesom gjenspeiler allnaturen og opptar i sig alt vakkert og godt uten å spørre om verd eller rang. Se derfor kjenner den nøisomme gleder som den fordringsfulle ikke vet om, derfor har han så mange av dem og ser så meget lyst i det små.

Om Romantikken (fra Beisland)
“Bare en blomst på jorden er evig, romantikkens foraktede blå blomst, som har sin rot i menneskenes lengsel og er evig som lengselen selv.” (s. 53)

Romantikken har sin rot i menneskenes lengsel, mener han, og lengselen er noe inne i hvert enkelt menneske som er likeså virkelig som den kjøttklumpen den sitter i. (s. 171)

Religiøst syn

Gabriel Scott blir beskrevet som en panteist – at Gud ER naturen – av Beisland (1949). I dag ville vi nok heller kalt han pan-en-teist – at Gud er synlig i Skaperverket, men også er noe utenfor det.

I biografien om Scott skriver Beisland:

Den han ville finne i kirken, mener han også å kunne finne rundt om seg der han er i og i seg selv. … Den som skal reformere verden, må først og fremst reformere seg selv. Så lenge ingen kjenner grunnprinsippet, det å elske og være gode mot hverandre og mot alt som lever, god mot naturen selv , er ingen reformasjon mulig. … Er menneskene gode, blir verden god. Så enkel er forkynnelsen, så enkel setter Scott den frem. (Beisland s.57)

Likheten med Tolstojs religiøse syn er veldig slående.

I Kilden finner vi også et Gudsbevis:

… Vi tror på skomakeren for skoens skyld, enda skoen er så som så. Men vi tror ikke på skaperen for skapningens skyld, enda skapningen er et verk som står utenfor sammenligning.

Beisland skriver videre:

Naturen blir fiskeren Markus´s vei til det guddommelige, og han står fylt av den største undring overfor den. Fra naturen kommer han til Gud. (s. 70 – om Kilden)
Scott … gjør Søren Kierkegaards ord til sine egne og sier: Kristendommen er ikke lenger til. “Den Gud din kirke forkynner, har aldri levd, aldri vært til, han har heller ikke skapt mennesket, det er mennesket som har skapt ham.” (s. 95)

Fra Kilden:

“Gud er jordens og altets kilde, frembringeren av stoffet omkring en, skaperen av lyset og livet, kraften og gnisten i det som er til.” (s. 70 i Beisland)

Det var Spinoza som var Scott sin sterkeste inspirasjonskilde på det religiøse området, ved siden av Jacob Böhmes og Ernest Renans. I ”Årringer” finner vi et helt dikt om Spinoza, og det avsluttes på denne måten:

“Hva lærte du?
Godhet og uselviskhet, å bøie vort sinn under universets i tålsomhet og inderlighet og se tingene i evighetens lys. Å elske ubemerkethet og ikke strebe efter annet herredømme enn herredømmet over sig selv. Å undvære til fordel for andre og glede sig ved tilværelsen i den trygge visshet om at glede er det guddommeliges innerste natur.” (s. 75)

I “Hyrden” møter vi pater Julius. Her er et sitat fra denne boken (s. 106):

“Hvad var det som åpenbarte sig i mig og fylte mitt sind til randen med lys? Hvad var det som fløt inn imig fra en overflod uten grenser – som sollyset gjør det fra solen, og gjennombevet mitt hele vesen med en usigelig lykkefølelse… Jeg vet ikke annet svar enn Gud.”

Beisland skriver om boka:

Det er gjennom naturen at pater Julius finner veien til Gud. Ikke gjennom bokstaven til Gud, men gjennom naturen til Gud, den vei ble hans. Hans tro blir ikke bokstavtro, ikke inneksersert rett-troenhet eller kirkepolitikk, hans tro blir først og fremst båret oppe av en virkelig overbevisning om at Gud må være til, at han må være tilværelsens innerste lov, den mystiske opphav. Ut fra dette forsøker han så å forklare religionens vesen. “Religion er allerminst en forstandssak, den er mere en hjertets sak, en følelsens inderlighet, men følelsen bunder i mystikk. Den trøst jeg får gjennom min religion er for mig av helt mystisk art, det er selve det mystiske element i Gudstroen som jeg klynger mig til og bøier kne for og ærefrykter. Jeg kan ikke forklare det, jeg evner ikke å forklare det, så meget mere bøier jeg mig.” (s. 106)

Gabriel Scott finner seg ikke helt til rette i tiden. Hans religiøse syn passet ikke med samtiden, og han var i opposisjon. Beisland (1949) skriver (på s. 179ff):

Scott har uhyre vanskelig for å godkjenne vår tid, den tanker og ideer.
“De gamle gullmynter er sjeldne blitt og sirkulerer ikke lenger, opriktighet, trofasthet, ridderlighet, ærlighet, ærbødighet og mange flere – det er kommet nikkel for gull, andre mål og andre verdier.” Nå er det skiltet som teller, utenpåskriften. Massen er trådt i stedet for individet, personligheten er blitt tråkket under skoene.
“Hvor er inderligheten og ydmykheten og nøisomheten og frimodigheten – ja, hvor er selve livsgleden blitt av?” Hvor er tilfredsheten?
Hans Gud er altets Gud, oppholderen av det, livgiveren, en allkjærlig Gud. Jesus har vist menneskene veien ved sitt skjønne eksempel.

Til slutt summerer Beisland opp på følgende måte:

Verden kan larme så mye den vil. Livets evige kilder springer fram i stillheten, i det ydmyke sinn og i det varme hjerte, i den enkle og nøysomme sjel, og kjærligheten i det enfoldige hjerte.

Dette er basert på triologien Vår, Sommer og Høst som komm etter krigen.

Om målet med tilværelsen skriver Scott i Kilden:

… For tilværelsen har ikke mørket til mål, ikke gledesløsheten og tvilen og døden, tilværelsen har lyset til mål og gleden, takknemligheten og håpet.

Avslutning

Jeg har prøvd å gi et lite glimt inn i Scott sitt forfatterskap, med vekt på naturskildringer og det religiøse. Scott var svært opptatt av Livet, og så mange flere likheter mellom dyr og mennesker enn vi gjør i dag. I dag er mennesket sentrum for alt, og bare de færreste ser at vi skjærer av den grenen vi sitter på når vi ødelegger naturen. Dette så Scott tydelig hele sitt liv.

Han skriver følgende om mennesker og dyr i Alkejegeren:

“… mennesket er ikke så verdifullt et vesen, som det innbiller sig å være. Jeg har ofte undret med mig selv om her er ikke andre skapninger som i grunnen er lenger fremme enn oss. Den her forstanden vi setter så høit og som vi skal ha forut for dyret – jeg har ikke forstått annet enn at de fleste skapninger i verden greier sig vel så godt foruten, iallfall at de greier sig bedre enn vi.”

Derfor vil jeg avslutte med et litt morsomt dikt han har skrevet. Ved siden av å være morsomt, så viser det litt av hvordan Scott tenker om mennesker og dyr:

KATTEN MIN

Du lille bløte vakre fløielsepus,
du har ditt stille stræv som jeg har mit,
jeg fanger mynt, du fanger spurv og mus,
saa stiller vi som best vor appetitt.

Vi stræver begge for vort gode huld,
du med din klo, jeg med min smule pen,
det gjælder daglig at faa buken fuld,
og altid har vi strævet om igjen.

Vi færdes begge paa den samme jord,
og begge kom vi dit paa samme vis.
Vi sattes ind i den av hver vor mor,
og vi har aldrig kjendt et paradis.

Vi svinger begge rundt i samme ring,
og ingen av os kommer nogen vei,
og ingen av os skjønner nogen ting
– hvad forskjel er det saa paa dig og mig?

Vi roter begge i den samme muld,
og vi skal begge dø og bære væk,
jeg kanske i et skrin med blomsterguld,
du kanske i en fattig striesæk.

Hvad forskjel gjør det saa i vektens fald,
naar begge sover dypt i jordens skjød –
hvad forskjel om vi bor i hvert vort skal,
naar vi er begge død i den samme død?

Ved nærmere ettertanke kan vi ikke slutte her. Vi begynte med starten på kilden, da må avslutte med slutten på Kilden også:

Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky op omkring sig, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn.

Tusen takk for at jeg fikk komme å dele bilder og Scott med dere!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Padling. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Gabriel Scotts forfatterskap sett fra kajakk

  1. Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » Foredrag om Scott i Grimstad

  2. Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » To foredrag på en dag…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *