Biografi om Gabriel Scott

I det siste har jeg lest mye av sørlandsdikteren Gabriel Scott, og føler jeg er ganske godt forberedt til å snakke om «Gabriel Scotts forfatterskap sett fra kajakk» neste onsdag. Biografien av Arne Beisland fra 1949 er også lest opp igjen, og her er noen smakebiter fra denne. Boka innledes med følgende linjer av Scott:

Se det er frihet og lys jeg vil
og ikke strid med bokstavens nåler,
nei jeg vil akte på kildens spill,
på bekkens løp og på solens stråler.
Og jeg vil reise det nye mot
og kaste åket – så tidt bokstaven
har lagt det spirende håp i graven –
og varsom støtte den trettes fot.

Beisland skriver om et bidrag til verket «Norge vårt land«. Det kjenner jeg ikke til, men Scotts bidrag skal stå i bind to. Forfatteren skriver om Scott at:

Han vet alt som er verdt å vite om Sørlandet, om jordbunnen, steinartene, dialektene – og havet, havet og skjærgården kjenner han fremfor alt. (s. 13)

På samme side har også Beisland et lengre sitat som jeg tror er fra samme verk (Beisland er ikke alltid like nøye med referanser, og her finnes ingen fotnoter…):

«Se disse fjordene en tidlig sommermorgen, mens skyggene ennu dveler i vannet, se dem mens de ligger og døser med sovende busker på hver side og våte duggmarker opp fra stranden. Det kan hende en slik morgen at lyset og luften gir det en tone som det er lagt under glass hvert grann. Stillheten som rår omkring, avsondretheten, uberørtheten, asken som står og luter på pynten med sine tunge hengende løvbunter – det er alt sammen med om å skape inntrykket. Det hjelper ikke hvad litteraturen sier, her rår idyllen grunnen, her har den sitt lille bortgjemte fristed, og er hverken kunst eller dikt, men et stykke virkelighet, likeså virkelig som livet selv.» (s. 13)

På siden etterpå følger et sitat fra «Kilden«:

«Markus skubber sig frem langs sengen og stikker hodet tett op i glasset. Å, han er fin, han er kniven idag, et ønskevær for fisk som for fisker – hør bare som ternen skriker på sundet. Og luften den er så høi og blå, at en kjenner det helt inn i hjertet, den står riktig og lever der ute og dirrer av varme og livsens lys. Det er så snat en gullmorgen å kalle, solskinnet stryker igjennom som silke og smeiger sjøen og holmen og alt.»

På side 15 finner vi et dikt som Scott første kalte «Vestland«, men så endret han senere tittelen til «Agder«:

Jeg vet en øde, mægtig kyst
i damp av jø og tåkespind,
den blåner op bak skavl og skum
forslått av salt og regn og vind.

Jeg må si at jeg tenker tilbake på strekningen fra Åna-Sira til Hidrar når jeg leser dette diktet… Må finne et bilde derfra som viser «mægtig kyst«.

Rett etterpå kommer det et avsnitt fra «Alkejegeren» der Scott skildrer en stormnatt:

«Inne bak landet lettet det sig noen blågrå dotter, en lav rad med flossede skyballer som likesom løsnet taket som holdt dem og kom drivende nedover himmelen.» … «Været gikk tungt over hodene deres, mens rokket pisket ublidt på ryggene deres.» … «I mørket veltet ett vannbjerg mot dem, det løftet sig som en skygge mot himmelen med en flyvende man på toppend. De hørte larmen og huket sig sammen for å ta imot den med dukkede nakker.» (s. 16)

På siden etter er det et vers fra diktet «Gråveir«. Her lyder de siste 6 linjene:


og lydløs mumlen syder i mitt øre
der lyset ebber ut og dagen dør…
Der er, som ånder nogen på mitt hjerte
og gjør det bløtt og rikt som engang før.
Jeg stanser op og undre sårt og stille:
– Hvad kan livet mere med meg vilde?

Nederst på siden (s. 17-18) finner vi et sitat fra «Kilden«:

«Imens blev det sommernatt vidt omkring, det skumret i sundet, det tystnet i havnen. Fuglen forstummet ute på holem, det timelige gikk likesom til ro. Selv tiden ophørte å være til, når Markus omsider så op fra jorden, møtte han selve det eviges blikk. Det var ikke til å forstå, men enda han sto der ganske alene, var det som her var en vennlighet om ham, ja som han stod og ble ett med noe som vilde ham usigelig godt.»

Beisland beskriver Scott som panteist å s. 19. I min oppgave fra Bø i 2002/2003 om «Gud og natur» skriver jeg en del om pan-en-teisme. Jeg ville kanskje plassert Scott i denne boksen i stedet. Mange av skikkelsene i Scotts forfatterskap er naturmennesker. Om disse skriver Beisland:

«De finner som Scott selv, det høyeste vesen i hver liten plante, i hvert minste liv, og det evige, uendelige i havet eller innover blånene på fjellet. Og alle forkynner de den samme religion: Kjærlighetens evangelium.» (s. 19-20)

Jeg har en del fine bilder fra Torungen fyr. Scott skriver om dette i en liten novelle i boka «Blåskjell» (den har jeg ikke). Novellen «Fiske berggylt» avsluttes med følgende:

«Torungen fyr er begynt å blinke, det er som to møllevinger av sølv som dreier seg vandrett om i natten. Deres nytte er anerkjent av alle som har et ærend langs kysten, deres stemning av alle som har en smule interesse utenom det daglige strev. – Og når tåken setter inn og kveler lyskasteren, setter tåkeluren inn, ulende, stønnende.»

Dette er jo lenge forut for GPSen, men Scotts kommentar om at stemningen oppfattes av alle med «interesse utenom det daglige strev» er fremdeles gyldig. Lysstreifene fra fyrene er en viktig del av identiteten for kystbefolkningen. Hva hadde Arendal vært uten de «tvende Fyre«. Hver gang jeg er kajakk-klubben kikker jeg utover mot Grønningen når jeg sykler forbi Nupen-parken…

Det andre kapittelet gir en oversikt over slekten til Gabriel Scott. Slekten var innvandret fra Holland, og het Jahn. Den første Jahn fikk en sønn – Jahnssønn, og dette ble etterhvert til Jensen. Faren het Svend Holst Jensen, og fulgte i slektens tradisjon og ble embetsmann – prest. Han giftet seg med Caroline Schytte Jensen i 1873, og reiste med han til Leith i Skottland der han skulle jobbe som sjømannsprest. Gabriel Scott så denne verden 8. marsk 1874 i Leith, og var deres første barn. Etter syv år flyttet til til Høvåg i 1881 der faren ble sokneprest. I 1895 gikk ferden videre til Grimstad. Tre år senere sviktet helsen, og de flyttet til Oslo. Der døde faren i 1908. Moren døde 27 år senere i 1935.

Scott var ikke noe skolelys, og sluttet gymnaset i 1891. Da begynte han som læregutt på det mekaniske verkstedet i Kolbjørnsvik ved Arendal. I Kristiansand hadde han allerede startet med å skrive vers, og der traff han også den tre år eldre Vilhelm Krag. Han debuterer med diktsamlingen «Digte» i 1894, og følger opp med diktsamlingen «Dag» året etter. I 90-årene begynner han for alvor å lese litteratur, og av de norske nevner Beisland Holberg, Wergeland, Ibsen og Bjørnson. Av de utenalndske nevnes Oscar Wilde, men også hans serke interesse for de russiske: Dostojevski, Tolstoj og Turgenjev.

Det religiøse synet til Scott skapes også på denne tiden. Han har ikke mye til overs for prester og emissærer, og Beisland skriver (på s.42):

«… gjennom lesning av Jacob Böhmes og Ernest Renans verker kom han fram til et livssyn som etter hvert tilte ham i opposisjon til den gjengse teologi og forkynnelseslære. Han kom til å ta avgjort standpunkt mot kirkens lære, mot prester og mot emissærer.»

Og, på neste side:

«Harmonien i tilværelsen er det han søker, inderligheten, forståelsen. De enkle liv er det beste. En blir lykkelig først når en oppdager «det store i det små».»

Etter at Scott ble gift, tvinger familieforholdene han etterhvert til å flytte til «Måkereiret» i 1915. Det ligger i Galtesund utenfor Arendal. Der bodde han resten av livet. Men, han var stadig i Brekkestø, men først etter at turistene har dratt. Beisland skriver:

«Badegjestene, han liker ordet like dårlig som teologer, har sølet til de stedene der han ferdedes og der han suget inn i rikt monn det natur og enkelhet alene kunne gi ham.»

Dette minner meg også mye om mine padleopplevelser.

Scott er en romantiker. Romantikerne sto ikke like høyt i kurs bestandig, og om dette skal Scott ha sagt:

«Bare en blomst på jorden er evig, romantikkens foraktede blå blomst, som har sin rot i menneskenes lengsel og er evig som lengselen selv.» (s. 53)

Romantikken har sin rot i menneskenes lengsel, mener han, og lengselen er noe inne i hvert enkelt menneske som er likeså virkelig som den kjøttklumpen den sitter i. (s. 171)

I neste kapittel fortsetter Beisland med å skrive om Scotts religiøse søken (s. 57):

Den han ville finne i kirken, mener han også å kunne finne rundt om seg der han er i og i seg selv. … Den som skal reformere verden, må først og fremst reformere seg selv. Så lenge ingen kjenner grunnprinsippet, det å elske og være gode mot hverandre og mot alt som lever, god mot naturen selv , er ingen reformasjon mulig. … Er menneskene gode, blir verden god. Så enkel er forkynnelsen, så enkel setter Scott den frem.

Dette ligner jo en del på Tolstoj sitt evangelium må jeg innrømme.

Beisland skriver at det er livsforkynnelse, religion i all Scotts diktning. Sitt eiendommelige mystisk-religiøse forfatterskap starter innledes for alvor med «Kilden» i 1918.

På s. 69 er det bilde av sjømerket på Nød(d)ingen. Dette har jeg også med i «Padleguide for Aust-Agder«. Her er det sitert en setning fra «Kilden«: «… og sover i sjømerket øverst på fjellet…» Det skal visstnok være dette sjømerket Scott viser til.

På s. 70 begynner det en beskrivelse av «Kilden«, og Beisland skriver at «den er evangeliet om det enkle liv«. Han skriver videre:

Naturen blir fiskeren Markus´s vei til det guddommelige, og han står fylt av den største undring overfor den. Fra naturen kommer han til Gud.

Så et sitat fra boka:

«Gud er jordens og altets kilde, frembringeren av stoffet omkring en, skaperen av lyset og livet, kraften og gnisten i det som er til.» (s. 70)

Filosofen Spinoze er viktig for Scott, og i følge Beisland er det Spinozas forestilling om Gud som Scott fordyper seg i. Gud er i alt, i materien og i ånden, i naturen og i tanken. Ingen filosof er større enn Spinoza skal Gabriel Scott ha ment ifølge Beisland. I tillegg til å være filosof levde også Spinoza ut sin forkynnelse. Det satte Scott pris på.

Scott har skrevet et lite stykke om Spinoza i boken «Årringer» som kom ut i 1945:

«Hva lærte du?
Godhet og uselviskhet, å bøie vort sinn under universets i tålsomhet og inderlighet og se tingene i evighetens lys. Å elske ubemerkethet og ikke strebe efter annet herredømme enn herredømmet over sig selv. Å undvære til fordel for andre og glede sig ved tilværelsen i den trygge visshet om at glede er det guddommeliges innerste natur.» (s. 75)

På siden etterpå er det et sitat fra «Kilden» som kan brukes sammen med en del bilder:

«Han sitter i soloppgangen og ser, hvordan havet kommer imot ham med fanget fullt utav vind og lys…»

På side 87-88 kommer Beisalnd tilbake til novellesamlingen «Blåskjell«. I novellen «Jogl» våkner miljøverneren Scott, og Beisland skriver:

Den menneskelige kultur er blitt en fare for menneskeheten, nettopp fordi den ikke lenger inneholder et fnugg av natur. Det er en hån mot det moderne samfunn, mot det moderne menneske som har mistet all føling med fortiden, som vil bygge på nytt uten å søke tilknytning til tidligere sletledds erfaringer, og som har undervurdert tradisjonens makt. Som den hellige Franciscus taler dikteren her til fuglene: «Du synes den er ond og hård (istiden), men jeg kan fortelle dig det, at det er intet som jorden trenger mere enn netop en slik istid nu. En slik istid, ser du, den vilde skure kulturen av menneskene, så de kom tusen mil nærmere Gud, den vilde mase deres jernbaner og forbandede maskiner til støv, den vilde jevne deres stinkende fabrikker med jorden, deres åndløse setneklumber av byer, deres pigtrådkultur, deres kirkeer og fengsler og dårehuser og gi dem naturen tilbake igjen, naturen uforfalsket og ren, naturen som snart ikke mere er til.»

Motsetningen mellom naturmennesket og kulturmennesket kommer Scott tilbake til i «Alkejegeren» som kom i 1933.

I kapittelet «Tro og tvil» sammenligner Beisland Scott med Kierkegaard, og skriver:

Scott … gjør Søren Kierkegaards ord til sine egne og sier: Kristendommen er ikke lenger til. «Den Gud din kirke forkynner, har aldri levd, aldri vært til, han har heller ikke skapt mennesket, det er mennesket som har skapt ham.» (s. 95)

I «Hyrden» møter vi pater Julius. Her er et sitat fra denne boken (s. 106):

«Hvad var det som åpenbarte sig i mig og fylte mitt sind til randen med lys? Hvad var det som fløt inn imig fra en overflod uten grenser – som sollyset gjør det fra solen, og gjennombevet mitt hele vesen med en usigelig lykkefølelse… Jeg vet ikke annet svar enn Gud.»

Beisland skriver om boka:

Det er gjennom naturen at pater Julius finner veien til Gud. Ikke gjennom bokstaven til Gud, men gjennom naturen til Gud, den vei ble hans. Hans tro blir ikke bokstavtro, ikke inneksersert rett-troenhet eller kirkepolitikk, hans tro blir først og fremst båret oppe av en virkelig overbevisning om at Gud må være til, at han må være tilværelsens innerste lov, den mystiske opphav. Ut fra dette forsøker han så å forklare religionens vesen. «Religion er allerminst en forstandssak, den er mere en hjertets sak, en følelsens inderlighet, men følelsen bunder i mystikk. Den trøst jeg får gjennom min religion er for mig av helt mystisk art, det er selve det mystiske element i Gudstroen som jeg klynger mig til og bøier kne for og ærefrykter. Jeg kan ikke forklare det, jeg evner ikke å forklare det, så meget mere bøier jeg mig.» (s. 106)

På s. 130 skriver Beisalnd litt om det moderne, og siterer litt fra ei bok. Tror det må være «Alkejegeren«, men er ikke helt sikker. I alle fall står det:

Det er ikke alltid så lett for et menneske hvis naturfølelse er blitt livssyn og tro i tilværelsen å forsone seg med nye skikker i nye tider. Det moderne faller det ikke bare tungt for brystet, nei, hva verre er, det virker som et brudd med virkelige verdier i livet, og fører bort fra det sanne og fortrolige i all natur. Kultur må for et slikt menneske bli en vederstyggelighet, fordi den alltid, der den trenger inn, ødelegger og tilsmusser det naturlige liv. Mennesket innretter seg kunstig og lever et kunstig liv, «det har mere og mere skilt lag med naturen og forskanset sig mot den på alle måter og stengt den ute så godt det kan».

«Alkejegeren» som kom i 1933 er en «svanesang» til all natur skriver Beisland. I boka er kulturen satt opp som motstykke til naturen, den er et rasende angrep på tidens ånd, den moderne teknikks tidsalder, men samtidig en hyllest til naturen. Hovedpersonen Tore finner sin trøst ute i naturen, han er naturmystiker, han fornemmer Gud i suset fra sjøen, og føler et usigelig velvære ved det.

Så siterer han litt fra boka (s. 133):

«Gresset var trampet ned overalt som det hadde vært danset der opp, og tomflasker, blikkbokser, sigarettesker og sølvpapir lå strødd omkring mellem eggesakp og glassbrott. Et par steder hadde det vært bål… » … «Satan, sa han og svor så det lyste. Så var også det paradiset forbi, så var også menneskene kommet hit og hadde tatt sivilisasjonen med sig og lagt den efter sig alle steder, Satan og Satans makt igjen. I sannhet, tiden skret hastig frem…»
Det stiger et vilt opprør i alkejegeren – hvordan har menneskene stelt seg, hvordan har de gjort med jorden de fikk? – «Nøstet den over med kobbertråd, spunnet den inn i et flettverk av jern, skjendet, skjendet, skjendet med ødsel hånd. Tiden, roper folk, og tror at de rører ved nerven; det er ikke tiden det kommer an på, det er livet selv.» (s. 133-134)

På s. 150 skriver Beisland at det er boka «Helgenen» Scott selv synes han har vært mest heldig med, som er den mest kunstneriske av hans arbeider. Ettertiden har fremhevet «Kilden», og biskop Stålsett ga blant annet denne boka til kronprinsparet i bryllupsgave.

Gabriel Scott finner seg ikke helt til rette i tiden, og undertegnede må innrømme at dette treffer langt inn i hjerterota. Beislan skriver på s. 179ff:

Scott har uhyre vanskelig for å godkjenne vår tid, den tanker og ideer.
«De gamle gullmynter er sjeldne blitt og sirkulerer ikke lenger, opriktighet, trofasthet, ridderlighet, ærlighet, ærbødighet og mange flere – det er kommet nikkel for gull, andre mål og andre verdier.» Nå er det skiltet som teller, utenpåskriften. Massen er trådt i stedet for individet, personligheten er blitt tråkket under skoene.
«Hvor er inderligheten og ydmykheten og nøisomheten og frimodigheten – ja, hvor er selve livsgleden blitt av?» Hvor er tilfredsheten?
Hans Gud er altets Gud, oppholderen av det, livgiveren, en allkjærlig Gud. Jesus har vist menneskene veien ved sitt skjønne eksempel.
De som har hjulpet ham fram til et avklaret syn på religionen er Jacob Böhme, Ernest Renan, men først og fremst Spinoza.

Den siste boka som omtales i biografien er «En drøm om en drøm» (en triologi – Vår, Høst og Sommer). Her har jeg bare lest «Sommer«, men har bestilt «Høst«. Kapittelet avsluttes med følgende ord av Beisland, basert på bøkene:

Verden kan larme så mye den vil. Livets evige kilder springer fram i stillheten, i det ydmyke sinn og i det varme hjerte, i den enkle og nøysomme sjel, og kjærligheten i det enfoldige hjerte.

I det hele tatt gir Beisland et fint overblikk over Scotts forfatterskap. Han skriver lite om privatpersonen Gabriel Scott. Vi får vite at han gifter seg, men ikke noe om søsken, barn osv. Jeg har også lest biografien til Truls Erik Dahl. Denne er en del nyere, og her blir også privatlivet hans beskrevet i noen grad. Jeg skal prøve å komme tilbake til denne boka i en senere oppføring.

Gabriel Scott var produktiv, og jeg ser at det er umulig å komme igjennom alle bøkene frem til onsdag. En del er heller ikke så lett tilgjengelige. Tror likevel jeg har massevis av stoff. Her er det utrolig mye flott å øse av. Ser for meg en del av bildene jeg har tatt langs Agder-kysten når jeg leser avsnittene over. Dette blir moro!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no

Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *