Info-skilter på Furøya

I forbindelse med jobbingen med “Padleguide for Aust-Agder” har jeg skrevet inn det meste av teksten på info-skiltene på Furøya. Denn finnes nå her.

FURØYA I
Furøya eies i dag av Direktoratet for Naturforvaltning. Bygningene, bryggene og hageanlegget er overtatt av Riksantikvaren. De gamle Smithene, som tilegnet seg øya i 1758, kalte alltid øya for Furøen. Navnet har ingen ting med treslaget furu å gjøre, men kommer sannsynligvis av de mange sprekker eller furer som preger øya.
Furøya har alltid vært verdifull. Det som gjorde øya ekstra attraktiv for 150 år siden, var den gunstige beliggenheten ved innseilingen til Tvedestrand, de gode havnemulighetene, de flate lagringsplassene for tømmer og trelast samt beiteområder og dyrket mark.
Du står nå ved Furøyas sentrum. Den gamle eika er øyas knutepunkt, og herfra fører veier og stier ut i forskjellige retninger. De leder til de mange gamle åkerlappene på Furøya og på Hestøya. På disse to øyene har det vært til sammen nesten 50 dekar dyrket mark. I dag er omtrent halvparten av dette arealet beplantet med bartrær. På Furøya er det registrert over 50 ulike treslag. Omtrent alle naturlig forekommende treslag i Norge finnes her.
I tillegg er det plantet over 25 ulike utenlandske treslag, mest amerikanske. På Hestøya finner du en natursti som har fremmede treslag som tema.

Dyreliv
Øyene er fast tilholdssted for grevling og hare og mink. Når du går på øya kan du finne flere grevlinghi. Og selv om du ikke ser grevlingen, kan du finne spor og sportegn som viser at den er i aktivitet. Men haren og minken er det større sjanse for å møte. Oter finnes i Tvedestrandsfjorden, men er ikke sett på Furøya de senere år. Kattugla har reir i et hult tre inne på øya. Hvert år klekkes flere egg, og på forsommeren sitter ungene som runde dunnøster på en grein like ved reiret.
Rådyr besøker rett som det er Furøya. En sjelden gang er elgen også observert her. De svømmer over fra fastlandet, eller tar seg over på isen vinterstid.

Bygningene
Bebyggelse og aktivitet på Furøya strekker seg mange hundre år tilbake i tid. Allerde i 1758 kom øya i familien Smiths eie.
På den tiden var Furøya en av de mest verdifulle eiendommene i Dypvåg. Bygningene ble satt opp og påbygget etter som behovene meldte seg. På det meste bodde det 40 mennesker i disse husene. I tillegg til familien var det tjenestefolk og til tider mye gjester.
I de senere år forfalt bygningene, men er nå restaurert under ledelse av Riksantikvaren.

Steingjerdene
Når du går på øya, vil du sikkert legge merke til alle de flotte, gamle steingjerdene. De ble murt opp for å kunne sperre av dyrka mark og beiteområder slik at man hadde kontroll på hvor dyra beitet. Totalt er det over 1,6 km med slike gjerder på Furøya, og her ved eika var det flere grinder som ledet dyra ut til de forskjellige beiteområder på øya. Fra Eika og langs Bjørkestykket går det et dobbelt steingjerde. Dette er en fegate som ledet beitedyra over til de frie beiteområdene på Hestøya, hvor det ikke var inngjerdede områder. Det har vært et stort arbeid å mure opp disse steingjerdene, men vi vet ikke sikkert hvem som har gjort arbeidet. Mye taler imidlertid for at det er sjøfolk fra skuter i opplag som har gjort dette tunge arbeidet på oppdrag fra grunneieren. Deler av steingjerdene forsvant på 60-tallet. De ble brukt til å forsterke og utvide en del av veiene da det ble aktuelt å bruke traktor.

FURØYA II
Bebyggelse og aktivitet på Furøya strekker seg mange hundreår tilbake, sannsynligvis helt fra før-kristen tid. I 1758 kom øya i Smithefamiliens eie, og ble denne familiens eiendom i ca 200 år. På den tid var Furøya en av de mest verdifulle eiendommene i Dypvåg. Furøya hadde nemlig kvaliteter som var mangelvare inne i Tvedestrand, slik som gode havnemuligheter og flate partier som kunne brukes til lager og hoggeplasser for tømmer og props. Etter hvert som det gikk tilbake med trelastvirksomheten ble sommerbruken stadig viktigere. Smithefamilien brukte Furøya som et feriested helt fram til annen verdenskrig.
Furøya beholdt mer eller mindre samme bruksmåte og utseende fram til 1960-tallet. Den daværende eier Viggo Kristoffersen hadde stor interesse av fremmede treslag, og plantet over 25 ulike arter på deler av den dyrkede marka. Mye av dette har i dag blitt til flotte bestander og majestetiske enkelttrær, og du kan lære en del om disse ved å går naturstien på Hestøya.
Furøya var i privat eie fram til 1993 da ble den kjøpt av Direktoratet for naturforvaltning. Hele Furøya er i dag et friluftsområde med fri ferdsel over det hele. Tvedestrand kommune har ved hjelp av statlige midler gjort et stort arbeide med å tilrettelegge for utøvelse av friluftsliv og tilbakeføring av kulturlandskapet slik det en gang var. Bygningene på øya var preget av forfall, men er nå restaurert under ledelse av Riksantikvaren.

Eiendommene til Smith
Bygningene på Furøya ble satt opp og påbygget etter som behovene meldte seg. For eksempel ble gjestehuset, som var en gammel sjøbod, flyttet fra Tvedestrand og satt opp på nytt her på Furøya. På det meste kunne det bo over 40 mennesker med familien, gjester og tjenestefolk på Furøya. For ungene må Furøya ha vært et ferieparadis, og det er det jo i våre dager også.
Opp gjennom tidene har det vært drevet gårdsbruk på øya. Kuer, hester, geiter, sauger, girser, kaniner og høns har hatt tilhold i den store låven. Den dyrkede marka som var fordelt på mange småteiger, kom etter hvert opp i et areal på ca 50da. I den store hagen ble det dyrket solbær og rips. Solbårene ble eksportert til England, mens ripsen ble nyttet til hjemmeprodusert vin.
Innerst i Sølebukten er det som navnet sier mye dynn og søle. Her ble grisene, som for det meste gikk løse, drevet ned en gang om dagen. De koste seg i gjørmen og ble skrubbet med piasavakost, noe som de satt stor pris på. Det sies at folk også lot seg friste av et gjørembad fordi det var sunt.

Sagbruksvirksomhet og skipsbygging
I Tvedestrandsfjorden har det vært stor aktivitet med både sagbruk og skipsbyggerier. På Furøya var det både gode havner og lagringsmuligheter for tømmer. I perioder lå det tømmer på land og i alle bukter og sund. På Hestøya er det et område som kalles Masteåker. Vi vet ikke sikkert hva dette navnet kommer av, men det er sannsynlig at det ble hugget mastetømmer her i seilskutetiden.

FURØYA III
”Ballastgrus”
”Ballastgrus” er et begrep som mange sørlendinger kjenner til. Det har sin opprinnelse fra seilskutetiden. Det var slik at seilskutene ikke kunne seile uten noen form for last og hadde de ikke annen returlast, fylte mannskapet lasterommet med jord og grus. Når ny last skulle lastes ble ballasten lagt på land. På denne måten har det blit tilført mye kjærkommen fyllmasse og god dyrkningsjord fra fjerne himmelstrøk til det karrige sørlandet. På Furøya vet vi at ballastgrus ble brukt i grusgangene i hageanlegget og som veigrus innover øya. Hvis du leter godt, kan du finne beviser på dette i form av små flintsteiner både i hagen og langs veiene.
Sammen med ballastjorda kom det også blomsterfrø fra arter som opprinnelig ikke vokste på Sørlandet. På Furøya kan du finne flere slike plantearter.

Jordbruk på øyene
Furøya er en frodig øy, og før i tiden ble all dyrkbar mark utnyttet, enten som beitemark eller åkerland. Høy ble fraktet med høypram fra øyer og holmer, og løvtrærne ble kvistet for å ta vare på lauvet til vinterfor for husdyrene. Mange steder kan vi fortsatt se store løvtrær som er ”kjøllet”. Fra den tykke stammen vokser det mange tynne greiner nesten rett opp. Alt som ble dyrket, enten det var for til dyra, eller poteter, grønnsaker, frukt og bær, ble tatt vare på. Potetene ble oppbevart i jordkjellere. På bildene under ser du både en jordkjeller og et lauvtre som bærer preg av å være ”kjøllet”.