Gabriel Scott – Kilden

I forbindelse med begravelsen har jeg lest opp igjen «Kilden» av Gabriel Scott. Da vi ryddet hos svigermor sto lydbok-CD nr 4 i spilleren, og hun svært opptatt av denne boken. Jeg har lest utgaven fra Aschehoug Klassiker, og der heter det på baksiden:

Kilden eller Brevet om fiskeren Markus regnes som Gabriel Scotts mesterverk. Romanen utkom i 1918. Fordypelsen i selve naturen er Markus’ vei til det guddommelige. Sammenhengen i landskap, planteliv og dyreliv fyller ham med den største undring. Enten noe er smått eller stort, tjener det et slags mål og peker ut over sitt eget. Lykken er noe dypt i ens indre, en sittets evne. Nøysomhet, ydmykhet, enkelhet er egenskaper som lærer Markus å se uendelige perspektiver der hvor andre, som kan være mer opptatt av makt og ære, gjerne går forbi.

Gabriel Scott (1874-1958) er en av vår litteraturs store romanforfattere, med bøker som Fant og Josefa, Det gyldne evangelium, De vergeløse og den humoristiske julefortellingen Tante Pose. Han er også en av klassikerne blant barnebokforfatterne, med Sølvfaks og Kari Kveldsmat som de mest kjente.

Jeg har nå gått igjennom boken, og streket under en del av det jeg synes er absolutt flottest. Det starter med en gang, og mesteparten av første avsnitt lyder slik:

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens.

På s. 7 om velstand:

… velstand er ikke alt her i verden, orden og flid er også ferdier, for ikke å snakke om nøisomhet

Nansen var jo også veldig på dette, og montro hvem av dem som har inspirert den andre? Eller om de i det hele tatt kjente til hverandre?

Så kommer det en lengre passus (på s. 8 og 9) om at vi egentlig er ganske så like her på jorden:

Nå, Truls og Kristen kunde tillate sig det, de var med de største i havnen, de var med i verdenshusholdningen og var svært viktige deler. Javel, men Markus var også en del, han stod heller ikke utenfor. Når joden gikk rundt fulgte Markus med, han blev på ingen måte tilbake, men reiste likeså langt som de andre. Han hadde kanskje en simplere plass. Han satt lenger bak enn Truls og Kristen, men han hadde akkurat samme fart og kom like godt frem som de. Styrelsen ringeaktiet ham ikke, han blev på ingen vis satt til side, stjernene var også til for Markus, han eide likeså mange som Kristen og hadde samme rett over dem. Kristen eide kanskje litt mer her på jorden, litt mer liggendefe og slikt, men hvad veide vel den slags mot stjerner? Når han og Kristen gikk bort engang, hva var her vel så tilbake?
Her var litt mere støv efter Kristen, litt mere møll og litt mere rust…

Markus filosoferer mye, og har alltid noe å holde fingrene i. På s. 11 står det:

… En kan ikke holde sig noe fra livet, så meget en rekker å puste en stund, alt vender idelig tilbake og må efter hvert gjøres om igjen. … Her er en evig rundgang på jorden, et evig slit og et evig forbruk.

Fra s. 12:

… allting er til for skrottens skyld. Den er en forbruker uten like, en slukhals, en fråtser, en ødeland – her settes store kreter i sving for å være den til behag.

Om det å være fri skriver han på s. 13:

… mennesket er ingen fri skapning, hvad det så tales og skrives om det. Mennesket er ufritt på jorden, det er lenket til øksen og spaden, til åren og toften og tusen ting.

Markus har ikke store huset der han bor, men skriver på s. 15:

… Her var rum nok utenfor huset, om en trengte røre seg litt.

Det er håp for mennesket, og Scott sriver på s. 15-16:

… Et menneske kan forbedre sin lodd, her var ingen som hindret den ting eller forbøde det på noe vis.

Røyking blir også nevnt i boka, og Scott var tidlig ute med å se at det var ganske så unødvendige saker (fortsatt s. 16):

… hva skal en vel røke for? Her er ingen fortjeneste ved å røke, luft er dertil rensligere enn røk.

Ellers er det naturfølsomheten som gjør «Kilden» så stor. På s. 25 skriver Scott om Markus:

… Han har ikke ferdes dag efter dag i sin ørlille farkost mellom to dyp uten at det har merket sinnet og rørt ved ham innerst inn.

Om selve fisket og drømmen om den store fangsten står det på s. 26:

… Det uforutsette kan hende en dag, dypet har rikdommer nok, er hellet ute kan det yde en skatt som frir for bekymring i lange tider. Det gir spenning og idelig trøst, det bryter ensformigheten og fyller sinnet med drøm og håp.

Scott kommer stadig tilbake til «den store sammenhengen«, og på s. 29 skriver han om maneten (som jo mange ikke ser særlig vits med):

… den har fullt op å gjøre, maneten, som enhver skapning på jord. Vårherre har ikke skapt den for ingenting, den frisker blandt annet på vannet i varmen og holder det rent for sykdom og slikt, den er som et filter i sjøen omtrent og trekker til sig allverdens vondt, som vilde gjøre den usund å bo i både for fisk og andre slags dyr.

Og fortsetter på s. 30:

… Ingenting var til kun for sig selv, men var ved siden noe for andre, her var en vidunderlig sammenheng.

Marcus filosoferer mye over lykken og livet, og hvordan dette henger sammen med naturen. På s. 36-37 står det:

For lykken er ikke av utvortes art, om det enn kan se så ut, det er midlet som er av utvortes art. Lykken er noe dypt i ens indre og kommer først og fremst an på det. Et menneske kan sitte i overflod og ha hver en ting det ønsker i verden – det kjenner ofte mindre til lykken enn det som akkurat slår sig igjennom og må øve forsagelse hver en dag. Lykken den er en sinnets evne som langtfra er like stor hos enhver, om alle enn har den samme rett. Titt er også evnen forskuslet, sinnet har tatt ubotelig skade og kan ikke fostre den lenger. Det søker i stedet tilfredshet i midlet, da målet forlengst er gått ut av dets bevissthet.
Men Markus’ sinn har ikke tatt sakde, Markus har evnen til overmål. Han har sine sorger ganske visst, sine vanskeligheter å trekkes med – bekymringer som holder ham våken, så natten blir uten ende iblandt – men sinnet er stadig uskyldig og friskt. Det volder ikke minst nøisomheten, den er liksom surdeigen i det og holder det fritt for sykdom og den slags som kunde skade det innerst inn. For nøisomheten er lykkens vugge, den nøisomme har det oplatte sinn, den dype muld og det klare øie som likesom gjenspeiler allnaturen og opptar i sig alt vakkert og godt uten å spørre om verd eller rang. Se derfor kjenner den nøisomme gleder som den fordringsfulle ikke vet om, derfor har han så mange av dem og ser så meget lyst i det små.

På s. 43 skriver Scott om hva som skjer når sommernatten kommer sigende inn over Markus:

… Det var ikke til å forstå, men enda han sto der ganske alene, var det som her var en vennlighet om ham, ja som han stod og blev ett med noe som ville han usigelig godt.

Denne følelsen har jeg også selv hatt under feltarbeidt på et utalle holmer langs Agderkysten. Jeg er aldri alene, og føler meg omsluttet av noe vennlig og godt det er vanskelig å forklare.

Nederst på s. 45 er det også en setning om naturfølsomheten:

Det suste sakte utenfor huset, det evige stod mot glasset og så inn med et dypt blikk.

Markus tenker noen ganger at han skulle hatt en kvinne i sitt liv, men det er med en viss ambivalens. Scott hadde heller ikke et udelt harmonisk forhold til kvinner i sin levetid. På s. 52 står det:

… et kvinnfolk ble herlig dyrt, om det skulde holdes med mat og pynt.

Markus finner sin Gud i naturen og stillheten, ved siden av å ha et vennlig personlig Gudsbilde. En streng Gud og mange ord står han ganske så fjernt. På s. 69 står det:

… Markus er ikke frikirkelig av sig, de vaser så i frikirken, synes han, her står alle slags folk op og holder og snakke om Gud og forklare, til en til slutt ikke skjønner et ord.

Men, Markus vet råd. På s. 70 fortsetter han:

… da er det ti ganger bedre å gå direkte til skriften selv, det er ti ganger bedre å prøve og fatte ordet i stillhet enn å få det vankundig utlagt.

Konklusjonen kommer på s. 71:

Gud er jordens og altets kilde, frembringeren av stoffet omkring en, skaperen av lyset og livet, kraften og gnisten i det som er til.

Her er det både panteisme, panenteisme og kvekerstoff i en eneste setning…

Et Gudsbevis blir det også plass til i boken. På s. 79 står det:

… Vi tror på skomakeren for skoens skyld, enda skoen er så som så. Men vi tror ikke på skaperen for skapningens skyld, enda skapningen er et verk som står utenfor sammenligning.

Markus kommer stadig tilbake til hverdagen og forholdet til andre mennesker (s. 80-81):

… For et jag og et mas, tenker han og ser menneskene tydelig for sig, at de kan stelle sig slik som de gjør? De kunde jo ha det så greit om de lot hverandre i fred, har er jo rikelig plass nok. Men hvad gjør de for noe? De prøver å bre sig og skubbe næsten bort ifra sitt, de ypper kiv for den ringeste ting og slår hverandre ihjel for en ussel vinnings skyld. … Hvad betydning kan det vel ha, om én har lite grand mer enn en annen? Og hvilken bekymring de gjør sig, hvad?

Naturbeskrivelsene i boka er veldig flott. På s. 82 skriver Scott om himmelen:

… Og himmelen er også verd å se, der den står som et smil over jorden og spiller i farver av toner og lys. Det er som den løfter hele naturen, den henrykker havet og heien og skogen, vinden forstummer og blomsten gir vellukt, her stiger en øm attrå mot blået, det timelige har lengsel hjem.

Undring over naturen er også en viktig del av boka. På s. 85-86 står det noe om dette:

… Hvad formål kan stjernene ha? Er det å den riktige tiden, svever månen op ifra sjøen og ånder en sølvrøk vidt ut i rummet, så undrer Markus på den med. Hvad tjener vel månen til? Den tar sig ypperlig ut, javel, men hvad er den egentlig satt til å gjøre utenom det at den pynter opp? Han undrer på liv og han undrer på død, men mest undrer han på mennesket selv.
Hvorfor er mennesket egentlig til og hvad skal det her nede på jorden? Det kommer inn av en dør og går ut av en annen – hvorfra, hvorhen?

På s. 129 står det litt om å snakke:

… Snakke – hvad skal en snakke for? Om en snakket litt mindre på jorden, kom en sikkerlig lenger frem. En snakker sig ikke til lykken, snakk det er ikke annet enn støi. Snakk forresten til kjyren og sauen, en får likså fornuftig svar som en får utav mennesker flest.

Gleden over livet kommer Markus stadig tilbake til, og da gjerne knyttet til naturen (s. 130):

Hvor godt det er å leve, tenker han, hvor rent ut vidunderlig jorden er! Hvor havet er blått og hvor himmelen kan skinne, hvor luften er god og frisk å ta inn! Og hvor naturen er full av fryd, og hvor det synger og smiler omkring. Og hvor en selv kan ta del i fryden og sette sig blandt det og synge med! Ja, hvor det er et ufattelig gode å være født til så stor en opplevelse, så broket et spill som livet er.

Predikantens lære om Bibelen får hard medfart i «Kilden«. Han gjør Bibelen om til «forgift«, og Markus filosoferer (s. 162):

… Det tvinger mennesket inn i frykt og lærer det alle salgs mørke ting. Det reiser det ikke glad mot lyset, men bøier det ned i trelldom og støv.

Når det kommer til hva som er verst for mennesket står det på s. 164:

… selvkjærligheten … er det ukristeligste av alt. Og med selvkjærligheten kommer ufordrageligheten, som igjen avler dømmesyke og hovmod og alt som ondt er.

Om målet med tilværelsen står det på s. 173-174:

… For tilværelsen har ikke mørket til mål, ikke gledesløsheten og tvilen og døden, tilværelsen har lyset til mål og gleden, takknemligheten og håpet.

Markus filosoferer over at mange har det mye bedre enn han utvortes, men (s. 174-175):

… Markus har sitt innvortes, der har ahn mere enn folk flest, der har han det som gir livet betydning utover alle utvortes ting. Der har han gleden, tilliten og håpet, der har han styrke og kraft og lys.AH n tar det av fjellet han gror på, trekker det til sig fra marken og jorden, kryster det ut av naturen selv. Han sitter og er i føling med steinen, mend lynget omrking ham, med havet og alt. Speil dig i mig, sier det likesom, se hen på mig, gi akt på mig! Det er også det Markus gjør. Han går om og tar lære av det, av alt som lever og gror og er til. Han tar lære av fuglen i luften, av treet i skogen, av fisken i vannet. Ja, om det er krabbene nede på bunnen, så lærer Markus av dem med.

Så går det mot slutten for Markus, og på s. 190 står det:

… Han lå ikke her og skulde dø, han stod ikke ved slutten på livet, syntes han, men han stod ved forklaringen til det. Her skulde oplates for ham nu, han skulde få overblikket, forståelsen av det vanskelige, det dype, det dunkle, det evige selv.

Og det fortsetter på s. 194:

… på samme tid som han visnet var det som noe skjøt vekst inni ham og nærte sig av det som foregikk. Her skjedde som en opfyllelse i ham, der han lå under kjødets lov og var den hjemfallen med alt sitt. For kjødets lov var ikke den eneste, her var også opfyllelsens lov som all skapning stundet imot. Når Marie iblandt bøide sig over ham og skulde som om han sov – å, da lå Markus på ryggen og så tvers gjennem taket, tvers gjennem rummet og hemmeligheten og fattet alt i et blink som det var. Ja, det var i det halve sekund som han var opløftt over det hele og fikk forståelsen evig inn. Han så hvordan menneskets liv var ment, hvordan de satt til bords rundt jorden og holdt måltid og spiste og drakk. Det var ment som et broderskapsmåltid, lykkelig den som forstod det var slik, det var ment som et kjærlighetsmåltid som skulde binde dem alle isammen innen den store adskillelses stund.

Boka avsluttes på side 196 med nesten de samme setningene som starter boka:

Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky op omkring sig, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn.

Jeg vet at «Kilden» betydde mye for min svigermor, og det kan jeg virkelig forstå. Jeg kommer tilbake til Scotts forfatterskap i et foredrag i Lund kirke i slutten av november. Det blir spennende!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

6 kommentarer til Gabriel Scott – Kilden

  1. Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » Et slags hvileskjær

  2. Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » Markus mellom lutherdom og panteisme

  3. Milly Lyngheim sier:

    Jeg har sittet og frydet meg over utdrag fra Kilden. Boken har jeg lest flere ganger. Nå er det en stund siden sånn at dette har vært en kjærkommen stund. Så et spørsmål: kan jeg sitere fra «De vergeløse» og kanskje noen av de andre romanene i et foredrag?

    Vennlig hilsen
    Milly Lyngheim.

  4. Lars sier:

    Så lenge du oppgir hvor sitatet er fra kan hvem som helst sitere.

  5. -Milly Lyngheim sier:

    Enda en oppløftende stund ved «Kilden» En hvilestund som gir ro, som løfter og høyner.
    Det enkleste i livet er ofte det vanskeligste å oppdage og det mest verdifulle. Truls og Kristen har sitt, det er så, men mon tro om ikke Markus sin stjerneaker gir større utbytte i form av innsikt og visdom. I stjernevrimmelen er kan hende han bedre kjent enn de fleste av oss andre.
    En stund ved «Kilden» er absolutt å anbefale og gå endelig ikke forbi blomsterbedet «Fiskeren Markus» opplever i overdådig glans.
    Milly Lyngheim.

  6. Lars sier:

    Takk for enda en tilbakemelding Milly! Kilden og Scott er til stadig berikelse for oss begge!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *