Kroppskunnskaping

Dette er tittelen på en avhandling Kristin Heggdal har skrevet ved Inst. for samfunnsmedisinske fag ved UiB. Avhandlingen er fra 2003, og jeg fikk helt tilfeldig låne den av en bruker ved BHSS tidligere i uken. Dessverre har jeg ikke hatt mulighet til å lese avhandlingen, men her er noen smakebiter…

Dette er en kvalitativ studie, og avhandlingen har mange sitater. Helt tilfeldig leste jeg et lite utvalg, og på s. 201 er informant K.H. sitert på denne måten:

«Jeg går ikke på jobb, det gjør jeg ikke, men ellers så synes jeg at jeg har det veldig bra. Jeg har mye bedre tid til familien. Mer tid til å være sammen. Og jeg har fått bedre tid til å lese bøker som har hopet seg veldig opp tidligere, og de thar jeg veldig stor glede av. Og jeg er ute og steller blomster og grønnsaker. Vi er mye ute på sjøen og fisker. Altså jeg setter mye mer pris på naturen, å være ute, på øyeblikket enn tidligere. Jeg syns det er skremmende slik som det var før, jeg hadde det egentlig veldig travelt. Jeg tenkte egentlig ikke over livet, – alt bare gikk i en rasende fart, alt skulle nås. Det var jobb, det var barnehage, skole, det var foreldremøter. Og så kom du til helgene, og da var du helt utslitt, og da skulle det også skje noe. Sånn som nå, har jeg tid til å leve hver dag.»

Så kommenterer Heggdal sitatet, og det er da jeg kjenner at jeg blir iskald… Dette er utrolig bra observert, og et knallgodt bilde på hvor sykt vi lever… Her er hennes kommentar til det informanten svarer (fortsatt på s.201):

«Ironisk nok kan det se ut til at en må bli kronisk syk for å få tid til å leve. Menneskets liv i det moderne samfunn er ofte et hektisk liv fylt av gjøremål og mangel på tid, der kroppen anses som et middel til effektiv produksjon. Dette kolliderer ofte med kroppens rytme og fører til lite tid og energi til hvile og «påfyll». De kronisk syke opplever at den nye livssituasjonen gir dem mer tid til rådighet. Kildal (1986) skriver at tiden frigjort fra lønnsarbeid antas å inneholde et frigjøringspotensiale men at hennes forskning på arbeidsløse tyder på at den frigjorte tiden kan bli et problem fordi selve opplevelsen av tid i vårt samfunn legger hindringer i veien for å kunne oppleve tiden som frigjort tid. Arbeidsløse opplever den frigjorte tiden mer som meningsløshet. Dette kan ha sammenheng med at i vårt norske samfunn er ikke bare arbeidstiden strukturert og disiplinert tid, men også den frigjorte tiden må fylles, brukes og investeres for ikke å skape opplevelsen av meningsløshet. Tidsnormen setter forskrifter for tidsbruk og legger premisser for handling og tidstyranniet skaper lite grobunn for spontanitet (Kildal 1986). De kronisk syke utfordres til å forholde seg til tiden på en ny måte der hendelser og erfaringer og møte med mennesker gir opplevelse av mening.»

Dette med at man må bli syk (enten skikkelig eller kronisk) for å leve har jeg ettervhert sett altfor mange eksempler på. Motivasjon til livsstilsendring på frivillig basis krever vilje, stahet, og i bunn og grunn altfor mye for de fleste…

Men, jeg skal prøve å la være og kommentere for mye av det hun skriver. Før jeg leverer tilbake avhandlingen vil jeg skrive av figur 1. Det er et utbrettsark mellom s. 76-77, som er håndskrevet inn i en regnbue (fargen har også betydning, men jeg finner ikke igjen hvor dette sto – helt i starten henviser hun til 1. Mos 9,8-16 på en side med regnbue).

Figur 1: Illustrasjon av den grunnleggende prosessen: KROPPSKUNNSKAPING

Fase 4: Integrert kroppskunnskap og nye muligheter for livsutfoldelse
Erfaring:
– Forsoning med sykdommen.
– Kroppskunnskap knyttet til dynamiske tålegrenser.
– Uvisshet knyttet til fremtiden.
Strategier:
– Å ikke gi seg over til sykdommen.
– Omstilling.
– Spille på lag med kroppen.
– Håpe på bedring i fremtiden.
– Fokus på nye muligheter.
– Ta sjansen.
– Søke og gi informajson.
– Utføre egenbehandling.

Fase 3: Kroppslig læring
Erfaring:
– Kroppen som kilde til kunnskap.
– Kroppens tålegrense for aktivitet.
– Kroppens tålegrense for psykososiale miljøgifter.
– Kroppens tålegrense for fysiske miljøgifter.
– Å lytte til kroppens tålegrenser – et dilemma.
– Uvisshet knyttet til behandlingssituasjonen og tilbakefall.
Strategier:
– Søker kunnskap.
– Holder et aktivt håp levende.

Fase 2: Sorgen over tap av livsutfoldelse
Erfaring:
– Eksistensiell uvisshet.
– Kroppen – et hinder for livsutfoldelse.
– Tap av energi – et hinder for livsutfoldelse.
– Endret kroppsoppfatning – et hinder for livsutfoldelse.
– Fysisk miljø – et hinder for livsutfoldelse.
– Samfunnskapte hinder for livsutfoldelse.
– Tap og savn av opplevelser, aktiviteter og sosialt liv.
– Tap av bevegelsesfrihet og radius.
– Kroppslig styring.
– Tap av tid og sammenheng.
– Brutte håp og forventninger.
Strategier:
– Eksistensiell undring.
– Skaper forutsigbarhet.
– Setter grenser for egen livsutfoldelse.
– Holder et aktivt håp levende.
– Skjuler symptomer og plager.
– Håper at det går over.

Fase 1: Flukten fra uvissheten og den syke kroppen.
Erfaring:
– Uvisshet knyttet til tap av kroppskontroll og trygghet.
– Kroppen stopper meg.

Konsekvenser (av modellen): KROPPSKUNNSKAP:
– Fortrolighet med symptomer og egne reaksjoner.
– Kunnskap om hva som skaper symptomer og plager.
– Kunnskap knyttet til dynamiske tålegrenser.
– Kunnskap om forebygging, lindring og egenbehandling.
NYE MULIGHETER FOR LIVSUTFOLDELSE, MESTRING OG VELVÆRE.
NYE LIVSVERDIER OG BRUK AV TIDEN.

Det er ikke så lett å gjengi en visuell figur som bare tekst, og jeg håper jeg ikke gjør modellen altfor stor urett. Hvis du blir interessert i avhandlingen og modellen, så er fullstendig referanse her:

Heggdal, Kristin (2003) Kroppskunnskaping – en grunnleggende prosess for mestring av kronisk sykdom.
Institutt for samfunnsmedisinske fag. Seksjon for sykepleie- vitenskap. Universitetet i Bergen.

Dette er en dr.avhandling (jeg roter meg stadig bort i slike!), og her er en side ved UiB som omhandler doktoravhandlingen.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Dagbok. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Kroppskunnskaping

  1. Gisle Haugum sier:

    Hei igjen Lars
    Jeg leste utdragene fra avhandlingen om Kroppskunnskaping. Virkelig spennende. Jeg kan bekrefte at dette stemmer ut fra egen erfaring etter hjerneslaget jeg fikk for noen år siden.

    Det er mulig å få «NYE MULIGHETER FOR LIVSUTFOLDELSE, MESTRING OG VELVÆRE.
    NYE LIVSVERDIER OG BRUK AV TIDEN.»

    Men dette må stadig fornyes. Oppdages som viktig erfaring og noe jeg velger å fokusere. Særlig nå om vinteren når bevegeligheten begrenses og spasmene jeg fortsatt har tilta. Nå om dagen er det lett bare å dette tilbake i fase 1 – der tap av kroppskoltroll og usikkerket gir meg opplevelsen av at kroppen stopper meg.

    Dette er sikkert som annen trening: For lang passivitet fører til sterk regresjon.

    Dette var oppmuntrende Lars. Kjenner at jeg vil følge denne inspirasjonen litt i dagene fremover.

    Forresten: GODT NYTT ÅR!

    Hilsen Gisle i Sandefjord

  2. Tove sier:

    Veldig interessant lesning Lars! Tove:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.