Hva er viktig?

Dette er tittelen på Søren Sem (72) sitt leserinnlegg på s. 3 i dagens VL. Det kom på trykk samme dag som Kirkemøtet 2007 starter, og det er neppe tilfeldig… Her følger hans innlegg, og noen spredte kommentarer.

Her skriver Sem (og jeg gjør mer enn gjerne ordene til mine):

“Jeg er så gammel at jeg husker min mor gråt sine modige tårer på grunn av sitt altfor lange og uregjerlige hår. Hun ønsket å klippe det, men en emissær på Bedehuset advarte – ja, forbød henne og likesinnede å begå et så klart brudd på “Skriftens klare ord”.
Gjennom mine 72 år har jeg opplevd gjennomslag for kvinnelig hårklipp, ditto prester, skilsmisse, gjengifte osv. osv. Men den nevnte Skriftens klare ord er ikke forandret et komma.
Og nå er det homofili det står om, kirken går under og verden med den. Jo da, det er ikke usannsynlig at verden står foran enorme problemer, det er faktisk temmelig sikkert. Men det er ikke på grunn av homofili. Det er klima, miljø, et enormt overforbruk i den rike verden som truer kloden og menneskeslekten. Når jeg stort sett daglig leser Vårt Land, blir jeg mer og mer oppgitt. Det såkalte kristenfolket og dets ledere er som vanlig på sidelinjen og opptatt med helt andre problemer. Som emissæren under krigens ragnarokk i 1943/44 tordnet mot kort hår, tordner de nå mest mot homofili og andre vederstyggeligheter. Hvor er nøden for skaperverket? For utbyttingen? For fattigdommen, blant annet de 30.000 fattige barna i Norge? Hvor er engasjementet? Det er i hvert fall knapt synlig i Vårt Lands debattspalter eller andre fora. Svært mange, kanskje de fleste i dette landet, tar nå klima/miljø på alvor. De er bekymret og prøver å gjøre noe med det. Men her er kristenfolket og dets ledere merkelig tafatte. De som skulle stå i første rekke og lede kampen, ser ut til å være mest opptatt av homosex og dyneløfting. Hva med å komme seg opp av bedehusbenken og slåss sammen med miljøforkjemperne for Skaperverket. Det gjelder å prioritere.

Søren Sem”

Først av alt må jeg si TUSEN TAKK til Søren, og jeg tror jeg får sende han et kort! Dette var utrolig bra skrevet, og jeg skulle gjerne ha skrevet omtrent det samme. Ikke nok med det, men VL trykket samtidig et leserinnlegg fra Elisabeth Tveter Briseid i samme avis. Her er det også sitert noen interessante steder:

“Ifølge UNEPs Global Enviromental Outlook 2000 må ressursforbruket i industrialiserte land ned til en tiendedel av dagens forbruk dersom tilstrekkelige ressurser skal kunne anvendes til å dekke behovene i fattige land (…) befolkningene i industrilandene må forberedes på at fremtidig økning i deres livskvalitet kan og må skje med et betydelig lavere ressursforbruk.”

Egentlig er kirkemøtet på nett, for det heter visstnok i sakspapirene:

“For en verdensvid kirke er det vanskelig å leve med at overforbruket i den rike delen av verden, på en ny og enda mer dramatisk måte, går ut over søsken i andre deler av verden. Utslippene av klimagasser, særlig gjennom stortilt bruk av fossilt brensel, skjer hovedsakelig i rike vestlige land, mens konsekvensene rammer først og hardest mennesker i fattige land i Afrika, Latin-Amerika og Asia.”

Så – det vet hva som skjer? Men, hvorfor prioriteres da helt andre ting? Eller er det bare i media? Jeg er vel redd for at vi bruker “uvesentligheter” som et slags “dop” for å slippe å se alvoret. Vi vet innerst inne at vi står overfor STORE endringer i samfunnet, men prøver å utsette det så lenge som mulig. Neil Postman skriver om “amusing ourself to death”. Dette er jeg redd blir noe av det samme…

Lederen for FNs klimapanel skal ha sagt følgende i Tromsø:

“Det er nødvendig med et paradigmeskifte i menneskers tenkemåte. Vi trenger forandring i vår bevissthet og atferd.”

Tveter Briseid skriver at Kirkemøtet må utfordre politikerne på dette området. Problemet er jo da at i et demokrati er det veldig lett for ett parti å fange opp misnøye. Vi vet at det er mange som ikke vil ta alvoret innover seg. Hvis noen politikere (de styrende) da tar dette på alvor, vil de i løpet av relativt kort tid bli kastet av de som ikke gjør det (og som fanger opp misnøyen). Dette er et demokratis svøpe, og jeg huser Thomas Christian Wyller hadde foredrag om “Demokrati og miljøkrise” på Blindern da jeg var der rundt 1990. Upopulære, men nødvendige beslutninger, er ikke så lett gjennomførbart i et demokrati.

Jeg håper at Kirkemøtet kan spisse sitt tema – “Himmelens og jordens skaper“, og at de ser hva som er VIKTIG!

VL har i tillegg følgende puchline på forsiden:

“- Vi kommer ikke til å løse klimaproblemene uten å løse fattigdommen, mener ny utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp, Anne Kristin Sydnes.”

Det står ingenting om at dette berører oss også…