Boken med denne tittelen er skrevet av Erik Dammann i 1989, og her er det mye spennende lesning!
Boken starter med en skogstur sammen med barnebarnet, der Erik forteller et eventyr. Dette eventyret er ikke noe mindre aktuelt i 2007. Jeg har tatt meg den frihet å sitere dette her, og det står på s. 12ff.
Det var en vakker planet, kanskje den vakreste av alle, med store skoger, grønne sletter og blått hav. Der var masser av fisk i vannet og alle slags dyr og vekster som ga mat til menneskene som bodde der.
I flere tusen år levde disse menneskene godt på den grønne planeten sin. De hjalp hverandre å dyrke jorden, de bygget veier og byer og lagde ting de trengte. Men så begynte noen å si at de ville ha mer enn andre. De reiste gjerder rundt skoger, fjell og marker og sa: “Dette er mitt! Hvis noen vil dyrke denne jorden og bruke tømmeret i skogen eller jernet i fjellene, da må de betale meg for det.” Slik fikk de mange penger. De lønnet menn med våpen til å stå vakt ved gjerdene og passe på at ingen hentet noe innenfor uten å betale. For alle pengene kjøpte de enda mere land, og de bygget fabrikker på markene. I frabrikkene lagde de ting de kunne selge for å bli enda rikere. Ofte var de uenige om hvor gjerdene skulle stå. Da fikk de vaktene til å skyte på hverandre, og mange døde.
Til sist var nesten hele planeten delt opp av gjerder. Og innenfor gjerdene lå det tusenvis av fabrikker som lagde ting menneskene hadde lyst på.
Noen syntes alt dette var bra. De hadde fått penger av gjerdebyggerne, så de kunne kjøpe nyte og fine ting. Men mange hadde ikke fått noen penger. De var altfor fattige til å kjøpe det som var innenfor gjerdene, og utenfor var det nesten ingen ting. Disse fattige ble flere og flere. De hadde ikke engang råd til mat til barna sine. Og den jorden de hadde dyrket mat på var tatt fra dem. Derfor sultet mange av menneskene på planeten. De ba om å få noe av det som ble til overs fra de som hadde for mye, men alt de fikk var smuler. Selv om de rike hadde mye mer enn de trengte, måtte de alltid sloss for å få enda mere, ellers ble de ikke regnet med. Og for å lage alt det de rike ønsket seg, måtte det bygges flere og flere fabrikker.
Til sist var den vakre planeten nesten ødelagt. Store skoger som hadde vært fulle av dyr og fugler var hugget ned for å skaffe materialer og ved. Når skogene ble borte, tørket de grønne engene og ble til ørken. Røyken og søppelet fra fabrikkene skitnet til vannet og luften og jorda. Fisker og dyr døde, og det ble mindre og mindre jord å dyrke mat på.
Nå først begynte de rike å forstå hva de hadde gjort. Forskrekket stirret de utover den skitne planeten som hadde vært så grønn og vakker. De så at de hadde ødelagt den ved å tenke mer på seg selv enn på naturen og på hverandre. Flere og flere forsto at de måtte dele det de hadde igjen istedenfor å slåss om mere til seg selv. Men de visste ikke hvordan de skulle gjøre det. De hadde glemt hvordan det var å dele og hjelpe hverandre…
Jeg må si jeg er svært betatt av allegorien her. Det var ikke barnebarnet. Etter å ha sittet en stund i stillhet på Dammanns fang sier han til sin bestefar:
– Det var et dumt eventyr. Det har jo ingen ordentlig slutt. Jeg synes det skal slutte med at de hjelper hverandre med å gjøre alt godt igjen!
Så enkelt, så vanskelig… For noen dager siden skrev jeg et innlegg her i blogen om ulikhet. Tallenes tale her er veldig klare – vi er ute å kjøre. Men, vår fremmedgjorthet “bak gjerndene” hindrer oss fremdeles å ta ting innover oss. Klimatrusselen er fortsatt en vits på Stortinget. Hvordan skal man ellers tolke 3,- i tillegg pr flybillett? I dagens VL fortelles det om folkemordet i Kongo – det visste jeg ikke om engang. Hvem bestemmer disse gjerdene? Må de rives med vold og katastrofer, eller kan de bygges ned med fredelige midler? Jeg er vel stygt redd for at det er bare det første som er mulig. Politikken blir mer og mer et spill og en vits jo eldre jeg blir. Dessverre.
Men, jeg kan begynne med meg selv! Helt uavhengig av politikerne! Hvordan kan jeg redusere CO2-utslipp i mitt liv? Hva kan jeg gjøre for å leve mer miljøvennlig? Hvilke verdier skal jeg legge vekt på i min livsførsel? Dette skal ikke være noen egotripp, og heller ikke noe sammenligningstyranni. Refleksjon rundt EGET liv er en livslang oppgave, som gjerdemennen gjør alt de kan for å stoppe. Refleksjon krever stillhet og overskudd. Hvor finner du stillhet i dag? Føler du deg uthvilt? Hvorfor?
Jeg skal holde en innledning om “Penga eller livet” i Oddernes kirke 25. oktober, og dette er helt klart noe av kjernen…
Litt senere i boka går han over til å skrive om økonomiske vekst, og i forbindelse med dette skriver han:
Troen på at de fattiges mangler kan løses ved de rikes kamp om egen velstandsvekst synes likevel urokkelig. Mer og mer er jeg kommet til å betrakte dette synet som vår tids mest livstruende illusjon. (s.94)
Sterke saker… Å stille spørsmål ved den økonomiske veksten har ikke blitt noe mindre stigmatiserende siden Dammann skrev dette i 1989. Han har laget seg et fantasibilde av verdensøkonomen, og ser den som et system av elver og kanaler der klodens rikdommer flyter som vann ut i to sjøer. En stor og vannrik, og en som er nesten uttørret. Han fortsetter (s. 95ff):
Ve den vannfattige sjøen bor det mange mennesker, tre ganger flere enn rundt den store.
En gang for lenge siden var de to sjøene nokså like. Forandringen startet da de mest vanntørste begynte å grave kanaler mellom elvene. Slik fikk de ledet mesteparten av elvevannet over til sin egen sjø. Siden fortsatte deres sjø å vokse, mens den andre tørket ut og stadi flere rundt den omkom av vannmangel.
Etter hvert skjedde det også noe med menneskene ved storsjøen. Mens vannet steg rundt dem, ble de besatt av en slags vanngalskap. De vasset i vann, sloss om vannbøtter og drakk seg syke. All deres arbeidstid gikk med til å samle vann, fylle sine bøtter, utvide kanalnettet og bygge demninger for å hindre vannet i å renne over til den tørre sjøen nedenfor. Likevel tenkte de slett ikke bare på seg selv. Hver gang de kom til å kaste et blikk over demningen, følte de medynk med de tørste stakkarene der nede. Derfor laget de en liten sluse i demningen, så det stadig kunne sildre litt overskuddsvann ned til dem rundt den uttørrede innsjøen.
Så en dag oppsto et en diskusjon ved den største sjøen. Det begynte med at mange syntes det ble for slitsomt med dette vannmaset, nå som de forlengst hadde drukket seg både utørste og overmette på vann. Noen hadde også regnet ut at vannstanden ikke kunne øke stort mer før alle ville drukne. Enkelte hadde til og med vært nede hos de tørste og var begynt å lure på om deres vannmangel kunne ha noe med demningen å gjøre. Nå foreslo disse rabulistene noe ganske uhørt. De ville fjerne demningen, slik at de to vannene kunne flyte sammen til ett – så alle fikk det vannet de trengte!
Damvokterne og de største bøtteeierne ble selvfølgelig nokså oppgitt over en så uforstende tanke. Da ville jo vannveksten i storsjøen stanse. Ja vannstanden ville til og med synke! De tilkalte sine vannregnemestere og fikk satt opp regnestykker som klart viste hvor umulig den nye idéen var:
– For det første ville dambyggerne bli arbeidsløse og vanntrygden øke utover alle grenser.
– For det andre ville all interesse for vannarbeid forsvinne når ingen kunne øke sin vannrikdom.
Forslagsstillerne mumlet noe at hvis folk mislikte å gå arbeidsløse, så måtte det vel bety at de hadde lyst til å gjøre nytte for seg uansett. Da smilte vannregnemesterne overbærende og presenterte sitt endelige og avgjørende argument:
De forklarte at hele idéen var i strid med menneskets natur. Både historien og all vannteori viser at ingen kan bli så overmette på vann at de slutter å slåss om mer, sa de. – Derfor vet også enhver vannekspert at den eneste realistiske måten å hjelpe de tørste på, er ved å oppmuntre de utørste til å samle mer vann til seg selv. Da vil nemlig vannstanden stige i overflodssjøen, slik at det til sist kan sildre litt mere vann ned til dem som har for lite. De sluttet sin belæring med å si, at hvis de blåøyde idémakerne heller kunne legge seg litt i selen for å få fart på vannveksten i storsjøen, ville de utrette langt mer, både for sitt eget samfunn og for de vannfattige.
Men ennå hadde ikke forslagsstillerne forstått. De spurte om det ikke i hvert fall gikk an å stanse hevingen av demningen, slik at i det minste den videre vannveksten kunne renne ned i den tørre sjøen. -Nei, smilte damvokterne: – hvis ikke demningen holdes oppe, vil vi voktere fullstendig miste kontrollen, og som dere vet, er det bare vi som har greie på vann og vannfordeling…
Overfor så kloke ord hadde de vannleie selvfølgelig lite å si. Beskjemmet og skuffet gikk de tilbake til sitt slitsomme arbeid med å drikke og samle vann de ikke hadde lyst på. De forsto omsider at det var deres simple plikt overfor de tørste, og ikke minst overfor de som kontrollerte demingen og visste hva som var best for alle…
Jeg synes Dammann gjennom denne fantasien har beskrevet forbrukersamfunnet på en veldig god måte, og jeg undrer meg hva som gjør at vi bare fortsetter og fortsetter. Dammann synes også dette er merkelig, og skriver:
Egentlig behøver vi jo slett ikke diskutere om det er mulig å redusere fattigdommens og overflodens miljøødeleggelser uten å stanse vår rikdomsvekst. Poenget er, at selv om det skulle være mulig, så er selve idéen noe av det mest bakvendte man kan tenke seg, fordi midlet strider så åpenbart mot hensikten. Det er som om man skulle diskutere om det er mulig å bremse opp en bil på vei mot et stup, uten å ta foten fra gasspedalen. Dét er faktisk hva industrilandenes debatt dreier seg om i dag: … Under vår ville ferd mot avgrunnen ropes det stadig i de rike lands parlamenter og media: – Trå på gassen, få fart på landet! Skaff kapital til mer industri, uansett hva den produserer: En sunn økonomi i et rikt land er den som sikrer et forsprang på andre rike nasjoner. Diskuter gjerne miljøtiltak, men aldri på bekostning av vekst og konkurranseevne…
Litt tidligere i boka intervjuer Dammann biologen Magnar Norderhaug om klimatrusselen. Han sier utrolig mye bra, og vi må huske at dette er over 18 år siden… I denne uken fikk IPCC og Al Gore Nobels fredspris og sitt arbeid med klimatrusselen. Norderhaug sier i boka:
– Problemet er at ingen kan forutsi de samlede virkningene av våre mange enkeltinngrep i naturbalansen.
– Vi har noe som heter negativ økologisk synergisme. Det vil si at to typer av miljøforstyrrelser forsterker hverandre gjensidig, slik at den totale skadevirkningen kan bli mye større enn summen av de de kunne forårsaket enkeltvis. Vi vet at flere typer av miljøpåvirkninger nå nærmer seg såkalte “terskler” hvor utviklingen brått kan komme over i en selvforsterkende videreutvikling som ikke lenger kan stanses. Etter alt å dømme har vi allerede mistet kontrollen på mange områder, men vi vet ingneting sikkert før katastrofen er under full utvikling, og da er det for sent. De forandringene vi allerede har igangsatt vil trolig skape økende klimaforstyrrelser i framtiden, uavhengig av alt vi gjør fra nå av. De fleste fagmiljøer er inige om at en klimaendring er begynt, og at den vil slå ut i dramatisk form de nærmeste tiår. Da kan forandringene skje så rakst at de biologiske systemene ikke rekker å tilpasse seg.
Så dreier intervjuet over å økonomisk vekst, og Brundtland-kommisjonen. Norderhaug fortsetter:
– Ja, i kommisjonsrapporten snakkes det om vekst på en måte som kan ha gjort mer skade enn gavn. Riktignok framholder den at veksten må skje innenfor økonogiske grenser, men det gjøres ikke klart nok hverken hva som menes med vekst eller hvor veksten bør eller ikke kan skje. Det få utenfor biologiske kretser forstår, er at ethvert sosialt og økonomisk system må bygge på økologiske systemer hvor den biologiske produktiviteten opprettholdes. Over store deler av verden har vi nå presset de økologiske systemene så hardt at produktiviteten er synkende. Det kan måles eksakt. Da finnes det ikke noe grunnlag for vekst, hverken økonomisk eller sosialt. Dette er helt grunnleggende. Problemet er at vi har gjort miljøpolitikken avhengig av økonomien istedenfor omvendt. Dermed legger man opp til økonomisk og industriell vekst selv om det biologiske grunnlaget svikter. Det kan ikke gå i lengden. Så prøver vi å reparere noen av skadevirkningene av denne feilutviklingen, men det fjerner ikke selve problemet. Vi vet at all vekst som bygger på sviktende biologisk grunnlag må bryte sammen, men vi har ingen oversikt over hvordan og når det vil skje. Da har vi ikke annet å gjøre enn å stanse denne utviklingen vi er i gang med.
Øystien Dahle blir også intervjuet i samme sekvens, og han er heldigvis fortsatt operativ på området. Selv om han dessverre er ganske så alene…
Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » Homo Ludens