Da jeg var i Bø leverte jeg oppgaven “Gud og natur – ett kristent perspektiv“. Planen har vært å forfølge dette temaet, og jeg er innrullert på masterstudiet i Bø. Dessverre har denne kvalitetsreformen stilt helt andre krav til fysisk tilstedeværelse (og mindre til inteellektuell tilstedeværelse) enn slik forholdene var før. Derfor har det blitt mest lesing uten studiepoeng.
Men, det betyr ikke at jeg har gitt slipp på ideen om å komme tilbake til prosjektet. Jeg finner stadig stoff, både fra den keltiske kristendommen, og fra forfattere. I dag tidlig fikk jeg en sending fra antikvaren.no (anbefales veldig!). Der var det med en bok av Hans Børli: “Fra en tømmerhoggers dagbok”. Her er det perle etter perle… Har lest noen få sider i dag, og på s. 17 er det to flotte avsnitt:
“Naturen er den eneste katedral som er vid nok, høg nok under hvelvet, til å romme Gud. Alle menneskeskapte gudshus er for trange og låge – så må menneskene gjøre Gud mindre, skape ham om, slik at han bare blir litt større enn de selv er.
Ute i naturen møter du Gud i all hans navnløse velde. Et djupsyn inn i stillheten bak stjernene. Mange av de naturfolk som vi så hovmodig kaller for hedninger, tør ikke engang nevne den høyeste ved navn. Dét er den rette ydmykhet.”
Sett i relasjon til et avsnitt foran (s. 15) blir dett enda mer spennende tanker:
“Hvor fåfengt menneskene gjennom alle tider har kjempet mot naturen! Tilsynelatende kan de nok overvinne og beherske den, heve seg over dens lover, men naturen kapitulerer aldri. Dens store feltmarskalk Tiden har alltid sine sabotører ute: Mose, rust, sopp, vær og vind… mange. Denne iherdige motstandsbevegelse arbeider alltid og overalt – tærer, undergraver og vansirer menneskenes verk. Ja, selv dypt i menneskets egen sjel har naturen en mektig forbundsfelle, den sterkeste og farligste av dem alle: en blind, destruktiv kraft som når den slippes løs, raserer det menneskeskapte i en slags avsindig vellyst.”
Vet ikke helt om jeg skjønner hva han har tenkt her. Av det første er det jo helt klart at Naturen rommer Gud, uten å være Gud. Slik sett er Børli en pan-en-teist (mer om dette i oppgaven det er henvist til over), og der befinner jeg meg også. Veldig. I det andre avsnittet rommre jo også naturen det destruktive med kobling helt inn i menneskets sjel. Her skjønner jeg han ikke helt, men er med på at det menneskeskapte er noe helt annet enn natur – selv om det kommer fra natur.
På Flux-seminaret sa den ene foredragsholderen (David Adam) under en samtale sent på kvelden, at det var viktig å skille mellom “to be born/to be made”. Her kommer jo dette med LIVET inn. Livet fødes, og er evig (gjenfødes), men ting som lages smuldrer bort under tidens gang.
Lurer egentlig på om det finnes en artikkel eller lignende om Børli sitte religiøse syn? Det er jo helt klart at han har et anstrengt forhold til kirke og prester, men du verden så religiøs han fremstår gjennom sine verk! Lurer på om han har lest om Tolstoj? Tidligere i dagboken skriver han om hvor synd det er at vi ikke lenger tror på fullkommenhet her, men overlater det til det hinsidige. Her er han jo HELT på linje med Tolstoj. Noen ganger tenker jeg at det ville vært fantastisk å få samlet en del rundt samme bord. Tenk om jeg kunne få invitert Børli og Tolstoj til kveldsmat en kveld. Det ville vært utrolig spennende! Nå har jeg jo en del av bøkene deres, men det blir på langt nær det samme…
Egentlig ville det vært utrolig spennende å laget en dialog mellom disse to engang….
