Dette er tittelen på boken til Owe Wikström som gikk på Mammut i år. Jeg husker hans “Leve langsomheten” godt, og gledet meg til å ta fatt på denne. Undertittelen er “Om ytre og indre reiser”. Wikström skriver godt, til tider glimrende, likevel sitter ikke boka helt. Det blir litt for overfladisk noen steder…
Men, boka er helt klart verdt å lese pga de glimrende stedene. Noen av disse vil jeg gjengi nedenfor. Omtalen av de ytre reisene er ofte svært korte, og det blir mye stedsnavn og navn på gater og bygninger. Sikkert greit for de som er kjent i Paris, Roma m.fl., men for oss andre blir det litt noksagt.
Temaet i boka: Hvorfor reiser vi? Skillet mellom den indre og ytre reisen. Dette er svært spennende stoff, særlig i en tid da flybilletter blir kastet etter oss. Aldri har vi flydd så mye på kryss og tvers som i dag. Hva leter vi etter? Hva flykter vi fra?
Jeg begynner denne sitatsamlingen på s. 59-60:
“I den sekulariserte vestlige verden er de fleste skeptiske til tanken om at det finnes et sentrum. Den lovpriste postmodernismen hevder i stedet at tilværelsen er desentralisert. Ettersom alle verdier er tilfeldige, finnes verken noe midtpunkt eller periferi. Det meste blir da sosiale konstruksjoner. Det er ikke underlig at relativismen skaper svimmelhet, at man ser seg om etter alternativer.
De sentrifugale kreftene – som Pascal snakker om – er til å ta og føle på i kulturen. Gjennom overfloden av alternativer, at vi fores med informasjon gjennom Internett, telefonenes påtvungne intimitet og selvbestaltede rett til stadig å forstyrre fellesskapet, vanskeligheten med å verge seg mot reklame og forbrukersamfunnets oppmerksomhetsterror, blir muligheten for hvile og ettertanke en mangelvare. Stillhet blir luksus. Via de stadige kravene til oppmerksomhet, raske møter og forbigående kontakter forsvinner til slutt følelsen av at mennesket er nærværende i livet sitt. I en sentrifugal kultur kommer stadig flere lenger og lenger bort fra en selvsagt identitet, en stabil følelse av hvem man selv er. Stadig trekkes man opp til overflaten av sin egen personlighet. Kanskje blir derfor motkreftene, de sentripetale kreftene – de reiser som går innover – mer og mer viktige.
Sagt på sosiologenes måte: Når det meste blir splittet og ingen sosiale rammer gir stabilitet, begynner stadig mer å dreie seg om jeget. Men samtidig har man ikke en fast og selvsagt identitet; den må stadig gjenerobres. I alt dette pågår reklamekampanjene og massemedienes jakt. De representerer sterke eksploaterende, utnyttende krefter. Det ligger enorme summer og venter på den som lykkes i først å øke menneskenes usikkerhet overfor seg selv, for siden å tilby varer og tjenester som skal minske denne kunstige utilfredsheten.”
Synes han tar utrolig mye på kornet her, på svært lite plass…
Videre på s. 63:
“… Den moderne teknologien skaper nemlig et meningsunderskudd ved at den gjør oss til stadig mer passive tilskuere og forbrukere, og i stadig mindre grad til aktive deltagere samtidig som sekularisering og historieløshet også avskjærer oss fra den meningen som gjennom lang tid har kommet til oss i religionens eller tradisjonens skikkelse.”
“Ingen har laget vakre kataloger over reisen innover og ingen gir tilbudspris. Det finnes ikke “restplasser”. Den er langt mer diffus, og nettopp derfro blir den oversett. Den handler både om intensitet i livet og om å stanse opp overfro en ubestemt uro. Reisen starter opp når folk har gjennomskuet raske tips om hvordan man kan bli lykkelig, har fått nok av filosofiske og kulturelle dypsindigheter: når det blir umulig å komme utenom behovet for det store alvoret.” (s. 65)
“… pilegrimsreisen … knytter an til helt andre sider av livet enn konsum, fornøyelse og kultur, nemlig behovet for et sentrum.
… Når man ikke vet hvor man er på vei blir det fristende å øke takten.” (s. 66)
Dette siste ligner veldig på Frankl, som skriver det samme om mennesker uten mål.
På s. 94 får vi litt mer av det samme:
“… kanskje nåtidens menneske verken vil komme fram eller komme vekk. Det dreier seg heller om å sørge for at man aldri stopper opp. Kanskje er en av reisens drivkrefter den uro som er innebygd i selvel livsvilkårene og som ingen tekniske landevinninger kan døyve. Denne uroen risikerer man å komme i kontakt med om man bremser, slår ned takten.”
Dette har konsekvenser, på s. 96 skriver han (og her kan han ha lånt av mange….):
“Når mye som har vært fast blir flyktig – politisk eller religiøst – og veivisere paradoksalt nok mistros like mye som de etterspørres, blir det lagt stadig tyngre bører på det enkelt menneskets smale skuldre. Det må selv konstruere seg et bilde av hvem det er, bygge sitt eget kompass og ta seg fram alene i tilværelsen. Den unike identiteten har blitt til et prosjekt.”
Så, på siden etter siterer han Bauman som skimter en ny moralkodeks:
“Engasjer deg ikke for lenge i mennesker, saker eller ideer. Du vet aldri hvor lenge de kommer til å finnes. Framfor alt; utsett aldri tilfredsstillelse, om du kan la være. Hva det enn er du vil ha, forsøk å få det nå, du kan aldri vite om det du oppfatter som tilfredsstillelse nå kommer til å oppfattes slik senere.”
Brødrene Karamasov til Dostojevski møter jeg også på hos Wikström. Han siterer starets Sosima der han sier:
“Overalt proklameres friheten, men hva innebærer egentlig denne friheten? Bare trelldom og selvmord! For verden sier: “Har du behov skal du også tilfredsstille dem, for det har du like stor rett til som de fornemste og rikeste. Vær ikke redd for å tilfredsstille dem, du bør snarere lære deg å stille større krav” – se det er den visdom som forkynnes i verden i dag. Slik er det friheten oppfattes av nåtidens mennesker. … Man spotter over munkeløftet, fasten og bønnen” fortsetter Sosima, “men likevel er dette den eneste veien til sann frihet”. (s 139-140)
“… det er ikke uvanlig at mennesket ser at det i sannhet har levd – men for hva, og av hva? Nå søker det etter verdier som er faste, som ikke raskt dør hen. FAmilie og venner, mosjon og helse blir vikitgere. For mange blir naturen et hellig rom. Der kjenner de seg delaktig i noe Større.” (s. 151)
Jeg må innrømme at jeg er fascinert av en del etymologiske sammenhenger. På s. 196 skriver Wikström om det hebraiske ordet “ajin”. Det kan bety bådee “blikk” og “kilde”. Blikk får vi jo av “den andre” eller av Gud, og det er ikke vanskelig å se at dette kan fungere som kilde. Noen mener jo også at det er viktig å se “Gud i den andre”. Blikk og kilde henger helt klart nøye sammen…
“Mystikerne sier at det finnes en tomhet som er fylt av nærvær, en stillhet som er fylt av lyd, et mørke som er breddfullt av lys. Ethvert menneske som vil realisere den indre reisen føres varsomt eller plutselig, før eller sinere inn i et slikt mørke. Og først i dette halvmørke får man klart for seg ikke bare at, men hvem, Gud er. Da duger ikke de vanlige sansene. Man kan verken bygge på sin intellektuelle evn, sin moralske holdning, sine uselviske gjerninger eller på følelsenes trøst. I den dunkle natten handler Gud.” (s. 201)
Wikström er åpen og ærlig på sitt eget ståsted, og det synes jeg det står respekt av. Det hindrer helt klart boken å bli akademisk, og skaper en nærhet. Selv med de svakheter jeg har nevnt ovenfor, så fant jeg boken helt klart lesverdig!
