Brødrene Karamsov

Dette er en sjelden bok, og ikke uten grunn en klassiker. Menneskeskildringene er helt utrolige, og jeg ble spesielt fascinert av starets Sosima.

20060321dostojevski.jpgPå overflaten er dette en krimfortelling, men det er så mye mer. Dostojevski fletter inn så mye menneskekunnskap underveis, og det er store muligheter til å lære nye ting. Få nye perspektiver. Boka er tykk, og noen ganger kan det kanskje være litt tregt. Men, tro meg – det er så absolutt verdt det!

Her er en side nesten halvveis i boka, som omhandler behov – frihet:

«Overalt proklameres friheten, men hva innebærer egentlig denne friheten: bare trelldom og selvmord! For verden sier: «Har du behov skal du også tilfredsstille dem, for det har du like stor rett til som de fornemste og rikeste. Vær ikke redd for å tilfredsstille dem, du bør snarere lære deg å stille større krav,» – se det er den visdom som forkynnes i verden i dag. Slik er det friheten oppfattes av nåtidens mennesker. Og hva blir følgen av denne rett til å øke sine behov? Blant de rike blir følgen isolering og åndelig selvmord, hos de fattige misunnelse og mord, – for man har sikret seg retten, men ennå ikke fått anvist midlene til å tilfredsstille behovene. Det forsikres at verden mer og mer vil forenes og at menneskelige kontakter stadig vil bli bedre ved at avstandene forkortes og tankene overføres gjennom luften. Å, tro ikke på en slik sammenslutning mellom menneskene! Ved å oppfatte friheten som en økning og snarlig oppfyllelse av behovene forderver menneskene sin natur, fordi de hos seg selv vekker en mengde dumme ønsker og vaner og påfunn. De lever bare for å misunne hverandre, for å stille sin kjødelige lyst og for å skryte. Å kunne gi fine middager, ha flotte ekvipasjer, høy rang og mange tjenere – det blir så viktig at man kan ofre liv, heder og ære og menneskekjærlighet for å stille behovet, – ja det hender til og med at man tar livet av seg, fordi man ikke greier å tilfredsstille disse kravene til livet. Vi ser det samme hos dem som ikke er rike, men de fattige døyver foreløpig sitt hat og sitt utilfredsstilte begjær med drukkenskap. Men istedenfor å beruse seg med brennevin blir de snart nødt til å beruse seg i blod. Jeg spør dere: er et slikt menneske fritt? Jeg kjente en gang en «ideens forkjemper»: da tobakken ble tatt fra ham i fengslet, ble savnet så tungt at han var nær ved å forråde sin «idé» bare han kunne få tobakken tilbake. Og det var en av dem som sa: «Jeg kjemper for menneskeheten.» Men hvor langt kommer en slik mann, og hva er han i stand til å gjøre? En sporadisk handling kanskje, men en langvarig påkjenning tåler han ikke. Og det er ikke underlig at man i stedet for frihet er falt i trelldom, at man i stedet for å virke for broderkjærlighet og forsoning er havnet i splittelse og isolering, som min hemmelighetsfulle gjest og lærer sa. Og derfor mister tanken på å tjene menneskeheten mer og mer sin glød i verden, tanken på brorskap og menneskelig solidaritet, – ja, denne tanken blir jo nå til og med møtt med hån og spott, for hvordan skal man avstå fra behov som man selv har oppfunnet? Man blir isolert og bryr seg ikke lenger om solidariteten. Det eneste man har greid, er å samle seg mer eiendom, men gleden er bare blitt mindre.
Annerledes er det med munkens vei. Man spotter over munkeløftet, fasten og bønnen, men likevel er dette den eneste veien til sann frihet: man avstår fra overflødige behov, oppdrar seg til ydmykhet ved bønn og botsøvelser og oppnår med Guds hjelp åndens frihet og dermed også åndelig glede! Hvem er vel best skikket til å forkynne og tjene en stor tanke – rikmannen som har isolert seg, eller munken som har frigjort seg fra tingenes og vanenes tyranni?»

Dette er altså skrevet rett før forfatterens død i 1860. Han døde en måned etter at han satte punktum i denne boken. Det er vel ikke bare meg som tenker at «dette passer jammen bra på vår tid også».

Denne boken blir sitert i det vide og brede. Novellen «Storinkvisitoren» er veldig kjent, og kan leses uavhengig av boka. Ellers er også følgende setning mye sitert:

«Kjærlig ydmykhet er en umåtelig makt, den sterkeste av alle, en makt som savner sin like. Hver dag og time, hvert minutt skal du gi akt på deg selv og være et godt forbilde for andre…»

Starets Sosima lever etter to bud:

1. Livet er et paradis, og vi er alle i paradiset, bare at vi ikke vil erkjenne det, hvis vi ville erkjenne det, ville det i morgen den dag være et paradis over hele verden.

2. Hver og en av oss er skyldig overfor alt.

Dette er stor kunst, og tar du deg tiden til denne mursteinen av ei bok (3 bind fra Solum, nesten 800 sider i en bok i Verdensbiblioteket) så vil du ikke angre!

Dostojevski, Fjodor (2003) Brødrene Karamasov
De norske Bokklubbene, Verdensbiblioteket.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *