Jeg leser nå litt hver dag fra den nyeste boken av Anselm Grün, som heter “I munkenes tidsrytme”. Den kom på St.Olavs forlag i år. Her er det mye flott.
Det blir litt tilfeldig hva jeg skal plukke ut for å sitere, men på side 59 har han noen flotte betraktninger om livet som en vandring:
“Vårt liv er en uavlatelig vandring. Men vi kan ikke alltid vandre. Vi trenger rastesteder på veien, ellers blir vi trette. Den som alltid vandrer videre, uten å stoppe opp, overanstrenger seg. Han blir ergerlig. Med ett irriterer han seg over alt han møter. Det er for mange humper i veien. Været ødelegger planene hans. Vi kan ikke vandre muntre og glade hvis vi ikke vet at det alltid venter oss en rast på veien. Rast har med ro å gjøre. Rast betegnet opprinnelig det veistykke som vi kan tilbakelegge mellom to raster, mellom to hvilestunder. Vi trenger alltid rastesteder der vi kan stanse opp, så ikke veien blir for tung og tvinger oss til å snu. Den som stanser opp, går forvandlet videre.”
Jeg synes dette er utrolig flotte og givende setninger. Særlig slutten – den som stanser opp går forvandlet videre… Ikke så rart da kanskje, at det er sterke krefter som virkelig driver oss videre, slik at vi ikke kan få stanset opp i livene våre. Men, vi må alltid videre – til noe større, flottere og finere…
