Dette dukker jo stadig opp som tema, og for meg som møtte kristendommen da jeg passerte 30 er det spennende. Jeg har alltid vært med i avholdsbevegelsen, og så fått spørsmålet: “Erru kristen eller?” Så er det jo ikke så enkelt. Knut Grønvik hadde en “Ettertanke” om dette i Vårt Land 21.9.2001.
Drikking og bønn
De drakk både ofte og mye – og møttes til frokostfellesskap med bibellesning og bønn. Mine nye kristne venner så visst ingen motsetning i dette.
Jeg var reist til Tyskland for å studere ved en kirkelig teologisk høyskole. På forhånd var jeg klar over at syndens geografi fulgte andre grenser sør for Skagerrak. Likevel ble jeg overrasket over alkoholkonsumet blant mine medstudenter – og over at de samtidig var så fromme.
«Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.» Dette skriver Paulus for å rettlede sine nye venner i Korint om hva de kunne spise og drikke, og i Tyskland ble begge sider av saken tydeligere for meg. Vi har, som kristne, lov til å nyte alt jorden har å by på.
«For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» I det miljøet jeg tilhørte, var vi, som norske kristne flest, svært restriktive til alkohol. Men det betydde altså ikke at vi sto Gud noe nærmere enn mine tyske søsken som drakk med største selvfølgelighet. Samtidig var det åpenbart at noen av dem, allerede som studenter på vei mot tjeneste i kirken, hadde problemer med å styre sitt forhold til flaska. De drakk for mye, og det verken gagnet eller bygde opp.
Et par år senere opprettet noen av de jeg studerte sammen med, et bofellesskap. Daglig bønn var like naturlig der i huset som øl til maten. Men så flyttet det inn en tørrlagt alkoholiker. Fra den dagen var bofellesskapet alkoholfri sone. For selv om de andre kunne drikke både ofte og mye, satte de omsorgen for en venn som slet, høyere enn egen nytelse. For Paulus skrev jo også: «Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste.»
Korinterbrev 10,23-33
Knut Grønvik er misjonsprest i Areopagos
For en tid tilbake leste jeg Fidjestøls bok om den tyske filosofen Hans Jonas. Han var opptatt av at vi hadde for mye “nærhetssolidaritet”. Det var akkurat like viktig å være solidarisk mot de som var langt borte, mente han. Hvor går grensen for at ting er nær nok til at at jeg skal ta det innover meg?
