Tro og handling

“Ved troen alene” kan bli litt blodfattig, og da er det godt og vite at en del også mener at Tro og Handling hører nøye sammen. Her er noen utdrag fra Vårt Land omnet.

Først til Sunniva Gylver som hadde spalten “Ettertanke” 30.5.2005:

Ord om penger

«Det er med penger som med møkk – de gjør bare nytte for seg når de blir spredt.» Sa hun, og så granskende på oss. Alle nikket. Det var godt sagt. Vi var utrolig enige. Hun fortsatte: Kirken må si noe om det. Vi må si det høyt og tydelig! Først til hverandre, så til alle andre også:

– Bibelen advarer oss mot pengebegjær – «den som er glad i penger, får aldri nok av dem.»

– Bibelen sier at dette handler også om livskvalitet for den rike – «den rike kan spise seg mett, men han får ikke ro til å sove.»
– Jesus sier at her gjelder nulltoleranse: «Selg det du eier og gi alt til de fattige. Kom så og følg meg.»

– Jesus sier at vi har alltid en herre i våre liv, men det er bare plass til en: «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.»

– Jesus sier at rikdom påvirker forholdet vårt til troen: «Det er vanskeligere for en rik å komme inn i Guds rike enn for en kamel å komme gjennom et nåløye.»

– Jesus sier at han vil gi oss det vi trenger – hvis vi prioriterer riktig: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»

VI MÅ SI DET HØYT. VI MÅ MINNE HVERANDRE PÅ DET, HELE TIDEN. VI MÅ LEVE DET. VI MÅ SNAKKE OM DET I FORHOLD TIL VÅR EGEN PRIVATØKONOMI, HVILKE ORGANISASJONER VI STØTTER OG HVA SLAGS PARTI VI STEMMER PÅ TIL HØS-TEN. VI MÅ BE OM Å TENKE OG LEVE RETT I FORHOLD TIL DET VI EIER. VI MÅ SE AT KANSKJE DETTE ER ET BEKJENNELSESSPØRSMÅL. VI MÅ SI DET MED HUMOR OG DIRRENDE ALVOR. Hun lente seg tilbake. Det ble en liten pause i samtalen.

Tekst: Fork.5, 7-16

Sunniva Gylver er kapellan

i Grønland kirke i Oslo.

Dagen etter var det et leserinnlegg av Leif Gunnar Engedal ved MF som var ganske spennende. Her er et utdrag:

Frigjøringsteologi:

Spiritualiteten, de fattige og oss rike

Stud.theol. Thore Wiig Andersen skrev forleden (23. mai) en kronikk her i avisen under tittelen «Frigjøringsteologi og mote». Kronikken berører en rekke viktige spørsmål. Andersen utfordrer oss til en styrket selvkritisk refleksjon omkring hvordan vår gjennom-materialistiske og selvopptatte kultur preger vår måte å drive teologi og menighetsliv på. Han frykter blant annet en falsk form for åndelighet, en selvopptatt kristen spiritualitet som ikke tar på alvor at et flertall mennesker på kloden lever i fortvilet fattigdom.

(…)

– En kristen spiritualitet som lukker øye og ører for den himmelropende urettferdighet som herjer vår klode, seiler under falskt flagg. Den kan godt ta seg from ut og være sterkt opptatt av såkalt «åndelige spørsmål», men den blir ikke mer kristen av den grunn. Den som søker nærmere Gud, føres aldri bort fra den verden Gud elsker. Tvert imot. Fellesskapet med Gud leder alltid dypere inn i fellesskap og forpliktelse overfor medmenneske. Ikke minst gjelder dette medmennesker som er offer for urett og undertrykkelse, og som lever i nød og fattigdom. Bibelens vitnesbyrd er i så måte utfordrende og avslørende klart: «Den som lukker sitt øre for de fattiges skrik, han skal selv måtte rope uten å få svar» (Ordsp 21). Eller: «Den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg?» (1 Joh 3 ).

– Stilt overfor denne virkeligheten, må vi som rike kristne bøye oss i vårt Kyrierop og bekjenne vårt svik. Vi kan ikke gjemme oss bak at vi ikke vet. Heller ikke kan vi gjøre retrett inn i den selvopptatte resignasjonens «det nytter ikke». Det innebærer i så fall å forråde Guds vilje og fellesskapet i Kristi kropp. Fellesskapet med Gud forplikter oss til å handle, slik apostelen også sier: «Mine brødre, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling» (1 Joh 3). Dette samsyn av troens hengivelse til Gud og kjærlighetens kamp for vår nestes liv, har kirken lært gjennom alle århundrer. «Kontemplasjon» (bønn og tilbedelse) og «aksjon» (arbeid og målrettet handling) hører uløselig sammen i en kristen spiritualitet. I vår tid er det avgjørende viktig at dette perspektivet holdes levende.
– Slik jeg ser det er det uten videre klart at vår norske kontekst – med materiell overflod og kamp for å sikre egen rikdom – preger vår måte å lese Bibelens tekster på. Det finnes (selvsagt) ingen teologisk tenkning – heller ingen spiritualitet eller kristen praksis – som ikke på grunnleggende måte er preget av den sosiale og kulturelle konteksten som den utformes innenfor. All teologi er i så måte kontekstuell teologi allerede i kraft av det elementære forhold at den er språklig artikulert.

– Men dette betyr rimeligvis ikke at all teologi må utformes med basis i de samme premisser og perspektiver som den type kontekstuell teologi som vi møter i den såkalte «frigjørings-teologien». Derimot er det etter min vurdering all grunn til å understreke – slik Andersen gjør – at teologisk arbeid og kirkelig praksis i vårt land er forpliktet til: For det første å ta på alvor de utfordringer som fattigdom og urettferdig fordeling representerer. Og dernest å undersøke kritisk hvordan vår egen sosiale og kulturelle kontekst bidrar til å gjøre oss svaksynte og tunghørte i forhold til disse utfordringene.
(…)

Leif Gunnar Engedal, professor MF

Synes dette er veldig interessant. For meg må det være en vekselvirkning mellom Tro og Handling. En tro som ikke leder til handling blir en misforstått tro, på samme måte som kunnskap som ikke leder til handling blir det.

Strømme-stiftelsen har et slagord som er omtrent sånn: “Not knowing more, but acting differently.” Eller som Forut skriver: “Det er ikke tanken som teller.”

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Religion. Bokmerk permalenken.

2 svar til Tro og handling

  1. Ingrid Bolstad Kunzendorf sier:

    Hallo, dette var bra. Det er altforlett å gjemme seg bak en uforpliktende spiritualitet som ikke får noen konsekvenser for mitt forhold til andre. Og vi har det så godt i Hallo, dette var bra. Det er altforlett å gjemme seg bak en uforpliktende spiritualitet som ikke får noen konsekvenser for mitt forhold til andre. Og vi har det så godt i

  2. Lars sier:

    Det er jo et veldig godt spørsmål…
    Jeg tror kanskje alle har “noe” som ligger og gnager – vi vet at folk rundt oss ikke har det bra. På samme tid føler vi maktesløshet. Men, en indre spiritualitet/refleksjon kan jeg ha kontroll på. Den angår jo i utgangspunktet bare meg. Når denne modnes ser jeg for meg at den også vil føre til handling. Kanskje kan derfor den økende religiøse lengselen tolkes som et uttrykk for at noe snart kommer til å skje. La oss håpe det!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.