Martin Lönnebo – veivisere

Lia Gård hadde besøk av Martin Lönnebo i mai 2005, og da ga han fra seg noen veivisere til den indre vandringen. De kan du se her.

<-- HANDLING | VENTING -->

• Hvil en stund i denne skog og la livet stilne.
• Tal ikke så høyt at du ikke hører ditt hjerte.
• Mennesket er blivende, og det er røttene som blomstrer.

<-- HELLIG OG PROFANT | HELLIG ELLER PROFANT -->

• Når du begynner vandringen, er du allerede fremme. Det er vegen som går, og målet er overalt.
• Forundring åpner hjertets røde rose med blad hvite som lyset.

<-- DYR | MAKROKOSMOS -->

• I hjertets dyp skinner dråpen som er havet i deg.
• Sverg trofasthet til det hos deg selv som er større enn deg selv.
• Når du er deg selv, har du glemt deg selv. Som vandrer er du båret av den som bærer alt.

<-- OVERLATELSE | SELVBESTEMMELSE -->

• Havet og strandluktene dufter din ære. I havets dyp vokser udødelighetens urt.
• Dykk ned mot den første døden, den som gir deg evighetens pant.

<-- FORTJENESTE | TJENESTE -->

• Ørkenen og heiene skal blomstre, slitets urter pryder ødemarken.
• Før blomstringen er lidelsen og kampen.
• Skjønnheten fødes av trofast gjerning.

<-- LEK | ORDEN -->

• Frihetens tre slår ut nå begjærene faller til ro.
• I de løvrike glenner og på kollenes helninger dufter jomfruens liljer ubekymrethet.
• Som en håndfull sand i havet er vår brist mot Guds overflod.

<-- VÆREN | GJØRE, EIE, SYNES, NYTE -->

• Oppe på fjellene og høydene vokser en blodrød rose, i dens nydelige duft feirer vandreren et hellig måltid.
• Angstens tre bærer trøstens frukter, kjærlighetens dårskap er modnet visdom.

<-- GLEMSEL | OFFER -->

• Vær ikke gjerrig, bær ut kjærlighetens frukter til jordens barn. Syng og fortell ved leirilden.

FORTVILELSE –>
HÅP –>

• I sprekkene og grottenes dypeste mørke, i mørkets tid slår den Svarte rosen ut.
• Det lysende mørkets Mors Mystica, hun hvis helende duft fyller universet.
• Den lidende jord vrir seg i mørket, de plagede og overgitte orker ikke håpe.
• Guds hånd dekker våre sørgende øyne, hånden var gjennomboret fra tidens begynnelse.
• Jorden er et egg i universets rede, ungen hakker seg ut av skallet.
• Jegets død føder oss til Altets liv, Åndens vind fører fuglen til paradisets strand.
• Ved livets flod og byen av lys, ved Hvite rosen av ånd og fred.

<-- INTET – ALT | INTET ALT -->

• Evighetens klokker ringer til vesper, himmelens klokker kaller til hellig måltid.
• Alt er fullbyrdet, Gud er midten overalt og periferi finnes ikke.
• Universet er den brennende busken, den eviges nærvær, en flammende kjærlighetsflamme.
• Alles redning er vårt håp, alles blomstring er våre tårers bønn.
• O gode hyrde kom tilbake og søk oss der vi har gått vill, vandre over jorden til den siste er funnet.

EKSISTENSENS FULLBYRDELSE

• Jeg sier du til meg selv, og himmelens porter åpnes.
• Det profane omfavner det hellige og sier: Endelig!
• Det hellige omfavner det profane og sier: Amen.
• Universet velter av seg materiens kappe og stiger inn i det lette.
• Tiden lar rolig klokken stanse og går inn i freden.
• Og så blir skjønnheten dronning, og tyngden finnes ikke mer.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Religion. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.