To topper og to verdener

Denne dagen var vi tidlig avgårde fra Turtagrø, og startet på stigningen mot Steindalsnosi (2025 moh) litt over halv ti. Været var helt utrolig, og vi hadde fantastisk utsyn mens vi nøt det gode slitet:

godt_slit.jpg

Siste bratthenget opp (1900-koten) var ganske bratt. Vi måtte ta av skiene, og sparke trinn. Neppe mer enn 35 grader, men ganske forblåst. Likevel kom vi greit opp, men passasjen her er ganske smal.

Sikten ble dårligere og dårligere, og vi gikk innover den svake stigningen i dårligere og dårligere sikt. Jeg får litt klaus av sånn, og var ganske stressa. Men, vi kom til det vi tror var toppen (selv om det på kartet ser ut som det er et punkt 5 meter høyere 100 meter lengre inn). Da det er et ganske fett stup mot nord tok vi ikke det så tungt om det var toppen eller ikke. Vi hadde uansett vært høyere enn 2000 meter. For første gang denne turen! Her er Ingunn på over 2000 meter, og utsikten var ikke mye å skryte av:

steindalsnosi.jpg

Det hadde begynt å snø også, og jeg var ikke veldig klar for å tilbringe mye tid helt på toppen. Ville ned til skaret, slik at vi var sikre på å treffe hvis det skulle holde seg. Derfor fulgte vi sporene tilbake i 20-30 meter sikt. Vi så såvidt kanten på ca 1900, og gravde en plass å sitt i le her. Plutselig tettet det seg helt, og vi så knapt skiene 2 meter unna. Vi bestemte oss for å sitte det over, og tok fram den forede Jerven-duken. Her satt vi i 2 timer. Etterhvert gikk vi tom for samtaleemner, og jeg skjønner godt at det er skrevet bøker om å ligge værfast. Heldigvis fikk vi selskap av en som hadde fulgt sporene våre opp. Han het Morten, og kom fra Oslo. Ganske imponerende å komme opp i så lite sikt, men han sa han hadde fulgt våre spor helt slavisk. Han hadde vært litt skeptisk siste stykket, da han så at vi hadde tatt av skiene. Men, som han sa: «Satset på at det ikke var en maniac som hadde gått foran.» Her er Morten sett innenfra Jerven-duken:

morten.jpg

Etter nesten 3 timer på toppen lysnet det litt, og da gikk vi mot toppen en gang til. Lysningen varte ikke lenge, men Morten gikk helt opp. Han trodde vi hadde vært på toppen, den andre føltes lavere. Uansett tar vi ikke det så tungt.

Vi fant veien ned til henget igjen, og sto litt der for å vente. Hele klatrehistorien til CKK ble repetert, og Morten fortalte om klatring på Storen og Skagastølstraversen. Vi bautet oss litt ned bratthenget, og plutselig dukket det 3 andre opp av tåka også. De var rimelig klare for å komme opp, og vi håper de fant frem…

Tok det svært rolig i det harde og bratte partiet, og sto og ventet litt til. Så plutselig lettet det. Jeg skrek opp til de andre: «Nå ser jeg flere svinger!!!» Plutselig kom Morten som et kulelyn, og Ingunn etter. Nå var sikten flere hundre meter, og vi satte avgårde. Pudderet fløy om knærne, og pulsen økte! Deilig å bli skikkelig varm i kroppen igjen. Tok en liten pause halvveis, før vi kostet på videre. Morten tok ledelsen, han hadde både teknikk og utstyr «til tusen». Det var en fantastisk nedkjøring. Vi hadde god fart ut på sletta ved vannet, og skled nesten helt over.

Da så vi en kjempedott komme fra sørvest. Ble lite pause. Vi kastet oss på stavene, og hylte ned de siste 150 høydemetrene til bilen. I det vi stoppet på brøytekanten, satte vær og vind inn. Føyka sto over veien, og digre snø/sludd-flak lavet ned. Vi kastet oss i bilen, og dro ned for å hente litt gjenglemt i tørkerommet på Turtagrø.

Så var målet Jotunheimen Fjellstue og Loftet (2170 moh). Det visste vi var altfor optimistisk, for klokka var allerede mye. Været var jo helt bøst, men da vi kom til Krossbu var det plutselig blå himmel og sol!

Brøytekantene var fremdeles heftige – noen steder opp i 5 meter. Her er de litt lavere, men det kan jo illustrere:

broytekant.jpg

Det ble en kjapp lunsj på Jotunheimen Fjellstu (i bilen), og så parkerte vi bilen mellom de to vannene. Holdt øst i første stigningen (antagelig over sommersti). Da er det ikke så bratt. Jeg slet en del i starten – kroppen kom ikke skikkelig i gang. Men, været og Ingunn fikk fart på kroppen igjen. Da vi kom opp på slettene NV for vesle loftet var jeg i gang. Sammen ruslet vi innover vidda i nydelig sol. Skikkelig romantisk var det!

Et stykke lenger inn blir det brattere, og en går opp omtrent der bekkene renner ned om sommeren. Her er det nok også ca 35 grader. Underlaget var hardt, med 5-15 cm pudder oppå. Det var en del som hadde hatt det moro ned her i dag, men det var fremdeles mye urørt, hvit «mark»! Her er Ingunn på vei opp i nydelig kveld-mai-vær:

mot_vesleloftet.jpg

Klokka gikk, og når vi kom opp bratthenget bestemte vi oss for å rusle videre bort til Vesle Loftet (1630 moh) i finværet. Da hadde vi tross alt tatt 1500 høydemtre denne dagen, og det er jo ikke så galt! Her er jeg på toppen, og i bakgrunnene tror vi at Galdhøpiggen viser seg (på min høyre side):

vesle_loftet.jpg

Utsikten fra toppen var helt rå. I dette panoramaet ser en helt fra foten av loftet, og 270 grader rundt til Galdhøpiggen og Ingunn som står og nyter utsikten:

vesle_loftet_pano.jpg

Bildet kommer selvsagt i mye større versjon på www.adrenaline.no.

Nedover var det fantastisk pudderkjøring, og her er noen lekebilder av Ingunn (her blir ord fattige, så disse bildene får stå helt ukommentert):

sving1.jpg

sving2.jpg

sving3.jpg

Våren var kommet lenger her på østsiden, og jeg måtte gå over litt lyng for å komme til bilen igjen. Siste telemarkssvingen på brøytekanten ligger foran meg, og bak ses Vesle Loftet:

torrski.jpg

Selv om klokka var litt over 20, var jo dagen enda ung. Vi hadde hatt planer om en skikkelig god middag, og da kunne vi jo ikke lukte topptur. Derfor benyttet vi de siste solstrålene til en kroppsvask. Heldigvis var det lite trafikk over fjellet (Sognefjellsvegen stenger 20), og vasken gikk veldig fort. Hadde bare kaldt vann i ei kanne i bilen:

toppturvask.jpg

Så bar det nedover dalen. Først til Røisheim, men her var det dessverre et lukket selskap. Men, utrolig flott å få sett stedet! Videre gikk ferden til Fossheim, og her kunne de ta i mot oss. Vi spiste en herlig 3-retters middag. Forrett var krepsehalesuppe, hovedrett rype og til slutte creme brullet! Utrolig deilig, og en god start på nattas kjøring. Vi hadde tenkt til å ta Valdresflya, men den stengte også kl 20. Derfor ble det Otta, og så orket vi ikke mer når vi kom til Kvitfjell alpinanlegg. La oss på en sideveg ved målområdet. Brettet oss på plass i bilen, og sovnet litt før 01.

For en utrolig lang, innholdsrik og flott dag!!!

Det skulle vise seg å bli en kort natt…

Skrevet 9. mai.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no

Dette innlegget ble publisert i Dagbok. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *