I dag var det ikke annet program enn å lade opp til i morgen. Det gjorde vi til gagns: 20 km før lunsj! Selveste Ridderrennet går av stabelen i morgen. Vi skal da gå to forskjellige runder á 10 km. Den første helt flat, mens den andre er 4 km opp og 4 km ned…
Etter lunsj var jeg ganske sliten, og sovnet på hotellrommet. Men, så begynte jeg å rengjøre/smøre ski til i morgen, og da våknet jeg. Vi fikk ikke gått siste runden i dag tidlig, da denne ikke var kjørt opp. Derfor dro jeg tilbake til stadion 17, for å gå denne. Kom tilbake til hotellet halv 7, og skrev da en beskrivelse av de siste 10 kilometerne til alle de andre som heller ikke hadde fått gått denne. Den ble nemlig ikke kjørt opp før etter lunsj.
Etter onsdagens uhell er jeg veldig forsiktig med å gå nye steder – særlig der jeg vet det er kupert. Det skal ikke mye til før en havner i periferien da…
Middagen ble fortært med svært hyggelige folk fra Cato-senteret.
Så glidet jeg mine egne ski, og er klar for i morgen jeg også. Skal hente John sine ski i Swix-bua halv åtte i morgen tidlig.
Det stiller 8 stykker i Johns klasse, og han som har slått han så vidt hele tiden har vi 1 minutt foran oss. Det blir spennende… Her er John klar med startnummer, og smørekofferten ligger ferdig pakket:
Nå er det egentlig kvelden, men KRIK arrangerer kveldsmesse i kapellet 22. Det skal jeg ha med meg. I fjor var det en flott begivenhet. Dro ned i kapellet i går også, og hadde tre kvarter helt for meg selv. Veldig deilig!
Ellers har Harald kommet til Lindesnes i følge dagboka. Se på www.norskekysten.info. Han skrev noe om kuling til oss, så det er mulig at han ligger i Svinør enda. Vi følger nøye med på hans ferd langs kysten…
Kjenner at uka har gått veldig fort, og at det nesten er vemodig med siste dag i morgen. Håper vi kan få samme fantastiske dag i år som i fjor. Ridderrennet er en helt utrolig happening. John sa engang noe i klatreveggen som jeg aldri kommer til å glemme: ”Ingenting er umulig – det finnes løsninger for alt!” Tror dette kan stå som et motto på hele Ridderrennet. Dette er stedet for å bryte egne grenser, for å dele livsglede og livsmot. Egentlig burde alle hatt en slik uke i året – både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Det gir et løft, og nye perspektiver i hverdagen.
