Erich Fromm

I forbindelse med foredraget jeg skal ha i morgen, har jeg gått igjennom to av Fromms bøker: “Kunsten at elske” og “Flugten fra friheden”. Her har jeg samlet noen sitater fra disse bøkene.

Bøkene er i dansk versjon, og utgitt på Hans Reitzels Forlag. Regner med å bruke de fleste sitatene i morgendagens sesjon hos FIVH i Kristiansand. De har en såkalt filosofisirkel annenhver tirsdag, og jeg skal holde foredrag om “Det sunne samfunn, sett i lys av Erich Fromm og Bertram Dybwad Brochmann”.

Her er sitatene:

Flukten fra friheten – 1941

Om normal og nevrotisk (s. 105)
”… det individ, som er normalt i den forstand, at det er tilpasningsdyktig, er ofte, i forhold til de menneskelige verdier, mindre sunt og friskt enn nevrotikeren. Det har ofte tilpasset seg på bekostning av sitt jeg for å bli noenlunde den person, det mener, man venter det skal være. All ekte individualitet og spontanitet er kanskje gått tapt. På den annen side kan nevrotikeren karakteriseres som et menneske som ikke var villig til å overgi seg i kampen for sitt jeg.”

Om autoritet (s. 125)
”I stedet for en åpenbar autoritet hersker en ’anonym’ autoritet. Den er maskert som sunn fornuft, vitenskap, psykisk sunnhet, normalitet, den offentlige mening.
… Anonym autoritet er mer effektiv enn åpenlys autoritet, fordi man aldri kjenner at det er tale om en ordre, man forventes å etterkomme.
… Det kan sammenlignes med å bli beskutt av en usynlig fiende. Det er ingen og intet å kjempe i mot.”

Om destruktivitet (s. 136)
”Jo mer livsdriften hindres i å få utløp, jo sterkere blir destruksjonsdriften: i jo høyere grad livet lar seg realisere, desto svakere er destruktiviteten. Destruktivitet er en følge av liv som ikke leves.”

Om ”robotisering” (s. 137, 151, 182-183, 184)
”Det menneske, som oppgir sitt individuelle jeg og blir en robot maken til de millioner av roboter som omgir det, behøver ikke lenger å føle seg ensom og redd. Men prisen det betaler er høy: den er tapet av jeg’et.”
”Det moderne samfunns automatisering av individet har økt gjennomsnittsmenneskets hjelpeløshet og usikkerhet.”
”Vi er blitt roboter, som lever i den illusjon, at vi er selvbestemmende, selvtenkende individer. Denne illusjonen hjelper individet til ikke å være seg sin usikkerhet bevisst, men det er også den eneste hjelp en sånn illusjon kan yte. Sannheten er den, at individets jeg er blitt svekket; følelsen av avmakt og usikkerhet holdes nede, men den er tilstede. Mennesket lever i en verden som det ikke lenger har noen ekte samhørighet med, en verden hvor alt og alle er redskap for noen eller noe annet, hvor det er blitt en del av den maskinen det selv var med på å bygge. Mennesket tenker, føler og vil som det mener andre forventer av det; i denne prosess er det at det mister sitt jeg, som skulle danne grunnlag for det frie menneskes virkelige sikkerhet.
Tapet av jeg’et har økt nødvendigheten for konformisme, for det fører til en dyp tvil på ens egen identitet. Hvis jeg ene og alene er, hva jeg mener og tror andre venter jeg skal være, hvem er da jeg?
… Bak en fasade av tilfredshet og optimisme er det moderne menneske dypt ulykkelig… Det klynger seg desperat til tanken om individualitet; det vil gjerne være ’annerledes’… Det moderne menneske hungrer etter livet. Men, fordi det er blitt en robot, kan det ikke oppleve tilværelsen gjennom spontan aktivitet og må ta til takke med surrogater; drikkevarer, sport, film – slike ting må det søke spenning i.”
”Den menneskelige robot utgjør en fruktbar grobunn for fascismens politiske formål.”

Om tanker & følelser (s. 144)
”Det avgjørende er ikke hva som tenkes, men hvordan det tenkes. Den tanke som er et resultat av aktiv tenkning, er alltid ny og original.”
”Med følelser som med tanker må man skjelne mellom en ekte følelse, som har opprinnelse i oss selv, og en pseudo-følelse, som ikke er vår egen, selv om vi oppfatter den slik.”

Om avmakt (s. 180)
”Det enkelt menneske føler seg ubehjelpelig fanget i et kaos av fakta og data og venter med patetisk tålmodighet på, at spesialistene skal fortelle det hva som skal gjøres, og hva det skal mene.”

Om kjærlighet

Om kjærlighet (s. 106)
”Ingen objektiv iakttaker av vår vestlige kultur kan være i tvil om at kjærlighet – nestekjærlighet, morskjærlighet og erotisk kjærlighet – er et forholdsvis sjeldent fenomen, som er blitt erstattet av forskjellige former for pseudo-kjærlighet, eller rettere sagt forskjellige former for kjærlighetens oppløsning.”

Om kapitalisme (s. 107 og 156)
”Den moderne kapitalisme har bruk for mennesker som samarbeider friksjonsløst i store flokker, som har et større og større forbruk, og hvis smak er standardisert og lett å påvirke og forutse. Den har bruk for mennesker, som føler seg frie og uavhengige, ikke underlagt noen autoritet, noe prinsipp eller noen samvittighet, og som dog er villig til å være under kommand, til å gjøre hva som forventes av dem, og til å tilpasse seg det sosiale maskineri friksjonsløst; som kan dirigeres uten maktanvendelse, ledes uten førere, påvirkes uten noe bestemt mål – bortsett fra det ene å slå til, å holde seg i gang, å funksjonere.”
”Det prinsipp som ligger til grunn for det kapitalistiske samfunn, og det prinsipp som ligger til grunn for kjærligheten, er uforenlige.”

Om det moderne mennesket (s. 108-109 og 127)
”Det moderne mennesket blir fremmed for seg selv, for sine medmennesker og for naturen… Forholdet mellom mennesker er mest av alt et forhold mellom automater, som er blitt fremmede for hverandre, og som hver især bygger sin sikkerhet på å høre med til flokken og ikke atskille seg fra den i tankegang, følelser eller handling… Vår sivilisasjon tilbyr oss mange former for trøst, som hjelper oss til ikke bevisst å oppleve denne ensomhet. Først og fremst er det det byråkratiserende, mekaniske arbeidets faste rutine… Hvis det ikke lykkes gjennom arbeidsrutinen, overvinnes ubevisst angst ved hjelp av forlystelsesrutinen… Det moderne menneske nærmer seg i virkeligheten det bilde Huxley presenterer i ”The brave new world”: velfødd, velkledd, seksuelt tilfredsstilt, men uten noe selv… Menneskets lykke i dag består i å ha det moro. Å ha det moro består i tilfredsstillelsen ved å forbruke og ’innta’ varer, mat, drikke, sigaretter, mennesker, foredrag, bøker, filmer – alt konsumeres, svelges ned… Hva kjærlighet angår, må situasjonen nødvendigvis svare til det moderne menneskets særpreg. Automater kan ikke elske.”
”Det moderne menneske har gjort seg selv til en vare. Han betrakter sin innsats som en investering, som skal gi ham den høyest mulige profitt i forhold til hans posisjon og situasjon på personlighetsmarkedet. Han er fremmed for seg selv, for sine medmennesker og for naturen.”

Om tro (s 146-147, 150)
”Med irrasjonell tro forstår jeg den tro på en person eller en idé, som bygger på at man underkaster seg en irrasjonell autoritet. Omvendt er rasjonell tro en overbevisning, som baserer seg på ens egen tanke- eller følelsesmessig opplevelse… Tro er et karaktertrekk som gjennomtrenger hele personligheten… Copernicus, Kepler, Galilei og Newton var alle gjennomtrengt av en urokkelig tro på fornuften. For dens skyld ble Bruno brent på bålet, og Spinoza led landflyktighet… tro er nødvendig: troen på visjonen som et gyldig mål å strebe etter, troen på hypotesen som et sannsynlig og plausibelt opplegg, og tro på den endelige teori, i det minste til dens gyldighet er blitt bevist… Mens irrasjonell tro er ensbetydende med, at man aksepterer noe, bare fordi en autoritet eller et flertall sier at det er sant, bunner rasjonell tro i en uavhengig overbevisning, som bygger på ens egen produktive iakttakelse og tenkning til tross for flertallets mening.”
”Å ha tro krever mot. Man må være i stand til å ta en risiko, og villig til å bære smerte og skuffelse.”

Å være tilstede (s. 153)
”Mange mennesker lever i dag i den paradoksale situasjon at de halvsover når de er våkne, og er halvvåkne når de sover. Det er en av betingelsene for at man ikke kjeder seg eller kjeder andre, at man er fullt våken, og i virkeligheten er det en betingelse for å kunne elske, at man ikke kjeder seg eller kjeder andre.”